Det bor et lite troll i oss alle

Jeg elsker troll! Det er et faktum og jeg skylder på arvelig belastning. Min mor elsker troll og har samlet på disse i en årrekke. Jeg har min egen samling. Jeg er ikke spesielt begeistret for tanntroll. Rumpetroll har jeg heller ingen stor fasinasjon for. Men verden er full av troll. Kongen kalte dronningen for et troll. Det finnes troll i skogen, hvis man har en god porsjon fantasi. Det finnes slike monster-troll under sengen. Så har vi krympe-trolla i garderobeskapet.(De tilhører ikke min favoritt, likevel har jeg mange generasjoner av denne typen i mitt skap) Vi har Trollstigen som er et vakkert lite stykke Norge, og Trolltunga likeså. Vi har også Trollpikken! (Hvem i alle dager døpte det stedet??) Fra spede barndommen husker jeg Trollkrem som noe godt. Og så var det disse Tarm-Trolla da, de er jeg heller ikke spesielt glad i.

Min venninne, Monika, påstår fast og bestemt at det finnes mange slike muse-monster-troll!!!!

Så kan man med kjærlighet ,i blikk og stemme -  kalle sine barn for trollunger - det er jo bare nydelig. Når man virkelig tenker etter, så er det troll absolutt overalt! Hærlig tanke? Nei! For vi har noe som heter nett-troll! Jeg liker ikke nett-troll!

Direkte importert fra Wikipedia:

Troll er en samlebetegnelse for flere typer menneskeliknende vesener i nordisk folkediktning og eventyrtradisjon med røtter til norrøn mytologi. Både utseende og egenskaper varierer, men troll er oftest både farlige og dumme.

De siste 8 ordene.....Det er så sant som det er skrevet. Nå har jeg heldigvis ikke blitt angrepet av noen nett-troll, men det er vel bare spørsmål om tid? Nå har jeg ikke vandret så lenge i denne Blogge-verdenen, men du verden så mange nett-troll jeg allerede har sett. De florer i kommentarfeltet under innlegga (mine kommentarfelt er foreløpig nett-troll-frie)

Jada, jeg er også et troll (ingen kommentarer takk!) Men jeg er mer et sånt "Tenke- stygge -tanker -og -hold-fingra-fra-tastaturet" -troll. Jeg er på ingen måte konfliktsky, men hva er greia her? Hva gir det et typisk nett-troll av følelser å spre edder og galle på nett? Hvorfor fornærme de stakkars søte små trolla med slike budskap? Får de en god magefølelse? Bismak i troll-munnen sin?

Lurer på om disse nett-trolla våkner opp på morningen og tenker at i dag, jepp, i dag, skal jeg gjøre livet surt for noen og kanskje gleder seg ved tanken? Som tidligere nevnt, mine EDB-kunnskaper er begrensede, men jeg kan èn ting veldig godt. Nemlig det å scrolle! Leser jeg noe jeg ikke liker, ikke interesser meg for eller bare synes ble for dumt?( Ja, det hender jo det ) Da benytter jeg meg at denne scrolle-funksjonen. Dersom jeg finner et innlegg som jeg er dypt uenig i og føler en stor trang til å kommentere, så går det faktisk an å tenke seg om et par ganger før fingrene løper over tastaturet. Man kan kanskje lese innlegget èn gang til? Kan jo hende at jeg misforsto noe? (det hender det også) Og så var det dette med formuleringen. Det er mange måter å være uenig på, man bør ikke spre nett-troll-galle med store BOKSTAVER og et drøss med utropstegn!!!!

Jeg har så absolutt sansen for saklige diskusjoner, men diskusjoner med nett-troll holder jeg meg langt unna.

(Disse to er favoritt-trolla mine :)

Jeg innser at dette innlegget ikke kommer til å gjøre noe fra eller til. Nett-trolla har kommet for å bli. Og det verste er at det som regel er de eldste som er verst, i hvert fall av det jeg har observert. Det har blitt ropt høyt mange ganger, slike "Nett-troll-advarsler" og hvilke konsekvenser det får for de som blir angrepet. Barna våre lærer om dette på skolen. Men vi "eldre" har måttet oppdra oss selv i dette med nett-vett. Det gikk ikke så bra, gjorde det vel?

Noen ganger kommer det en blogg fra meg, litt sånn uten mål og mening, bare om tanker jeg sitter inne med. Da sliter jeg litt med å plassere det i en kategori. For noen "Bruk-huet" kategori finnes ikke her i bloggeverdenen. (Når man har skrevet et innlegg, så må man velge kategori fra en slik rullgardin-liste)

Jeg vet ikke, men kanskje jeg fikk et bittelite nett-troll til å tenke en bitteliten tanke nå?

Og kanskje er jeg også et nett-troll nå? Jeg mener, nå har jeg jo gått til angrep på nett-trolla???? Jeg har spredd edder og galle, men jeg har ingen bismak i munnen min.

Jeg HATER nett-troll !!!!!!!!!!!!!!!!!! Nei, ingen vond magefølelse heller gitt.

Hver eneste dag våkner jeg opp som et buste-troll og ligner mistenkelig på et Lykke-troll 😂

Hva slag troll er du?

Ønsker deg en fortr(o)yllende dag 😍

 

Ingen husmorpoeng til meg

Det skal ikke alltid være så lett. Som mor i huset ønsker man jo å tilfredsstille samtlige beboeres behov. Nååååå tenkte dere sikkert på noe helt annet...... men jeg prater om middagen. Den tid på dagen hvor alle er samlet, ihvertfall de som fortsatt har samme adresse. 

Her om dagen skulle mor forsøke på en ny middags-rett etter ønske fra far. Han hadde handlet inn og overlatt tilberedningen til mor. Har ikke noe imot det, for all del, men kan ikke garantere resultatet. Og resultater ble litt sånn seigt. Veldig seigt egentlig. Smaken var det ikke noe i veien med, eller jo, litt tamt, smakløst rett og slett. Men vi er nå optimister her i huset og bestemte oss for at retten hadde potensial. Må bare prøve igjen og absolutt ikke bruke samme fremgangsmåte som sist.

Den gjenværende poden i huset er relativt godt oppdratt. Litt selvskryt får jeg ta 👍 Han ble overraskende fort mett, matvrak som han er, takket pent for maten og forlot åstedet.

Dagen etter, mens han var på skolen, mottok jeg denne SMS fra ham:

Sjelden det kommer middagsønsker fra den kanten, altetende som han er, men nå hadde jeg tydeligvis utsatt tannreguleringen for mer enn hva jernbinderiet kunne tåle. Huff, stikker litt i mammahjertet da vettu ❤️😢

Nå står får-i-kålen, eller kål-i-får som vi kaller det her, (Far i huset mener nemlig det er flaut å lete etter kjøttet, så her er det mye kjøtt og litt mindre kål.) å putrer på ovnen. Lukten av bløt Marius genser sprer seg i hele huset og tenna svømmer i vann. Atter en veldig positiv ting med høsten :)

Ha en riktig god tirsdag alle sammen :)

 

 

 

Unnskyld? Kan jeg få snuse deg litt i rumpen?

Jaja, så sitter man her igjen da, i en god stressless med bena godt plassert på krakken. Jeg er ikke alene, men litt ensom likevel. Det er 5 stresslesser i rommet. Alle er okkupert. Så da sitter vi her da. 5 mennesker med ulike historier, men med samme behandling. 5 mennesker som på ulike måter prøver å få tida til å gå. Vi er koblet til slanger på stativ. Litt sånn el-bil lignende ladestasjoner. Jeg studere, litt i smug, hva de andre gjør. For selv om vi er 5 personer, koblet til 5 ladestasjoner, i et lite rom, så snakker vi ikke sammen. Alle er opptatt med sitt. Herren nærmest vinduet leser dagens VG.

Unggutten ved siden av ham sitter med propper i øra og trykker febrilsk på telefonen. Damen to plasser bort fra meg leser en pocketbok. Den eldre damen som sitter ved min side, hun har lent hodet bakover og lukket øynene. Jeg har med strikketøy, som vanlig.

Så da sitter vi der da, 5 fremmede mennesker, på et lite rom. Et og annet blikk utveksles og antydning til forsiktige smil. Vi har alle en historie. Men vi deler den ikke med hverandre. Unggutten med ørepropper er full-lada og kobles fra ladestasjonen. Plassen blir ikke stående tom veldig lenge. En voksen mann inntar plassen. Han har visst hjemmekontor. Sitter med PC på fanget og taster i vei. Eller kanskje han sjekker aksjekursen? Ikke vet jeg, for vi kommuniserer ikke, ikke på noe nivå.

Strikkepinnene klirrer og tankene og fantasiene løper løpsk. For vi prater ikke sammen. De eneste som prater er englene i hvitt. Damene på avdelingen som til stadighet lurer på om vi vil ha noe å drikke? Et pledd eller en pute kanskje? Går det bra? De smiler og kommer med kommentarer om været, morgentrafikken og annet relativt uvesentlig, men de snakker.

Det er ensomt å være syk. Det er ensomt, til tross for at vi sitter 5 mennesker i et lite rom, i hver vår gode stressless. Hvorfor? Hvorfor prater vi ikke sammen? Tenker de det samme som meg? Vi må ikke nødvendigvis prate om sykdom. Kan vi ikke prate om dagens VG, eller musikklister, pocetboken fra en genial forfatter og aksjekurser? Nei, vi gjør ikke det. Vi forsvinner inn i oss selv og det er tydeligvis mer enn nok. Det er vel sånn det skal være da? Ikke sant? Den eldre damen blir vekket fra dvalen da ladestasjonen annonserer full tank. Plassen blir straks okkupert av en dame på min egen alder. Når hun omsider er tilkoblet, tar hun opp telefonen og begynner å lese. Hva leser hun? Kanskje en blogg? Kanskje hun til og med leser min blogg? Hva vet jeg? For vi snakker ikke sammen.

Tenker litt på mine 2 hjertepoter der hjemme. Hva skjer når de møter fremmede individer av samme rase? Altså når en hund møter ukjent hund. Da knurres det litt, bjeffes litt og så skal det snuses både her og der. Hvis kjemien stemmer er det gjerne full lek eller en form for maktkamp. Ikke så viktig hvordan de gjør det, men de kommuniserer. Se for deg 5 fremmede hunder i et lite rom, plassert i hver sin lille krok. Ro og orden? Altså, det kunne ikke falle meg inn å snuse nabodamen i rumpen, det er ikke det, men en eller annen form for kommunikasjon? Men nei, vi sitter her, 5 mennesker (7 med de som var ferdig lada) i hver vår stressless i vår egen lille verden. Det er ensomt å være syk, selv om man er omgitt av mennesker i samme situasjon.

Vi oppdrar, eller dresserer, våre potebarn. Vi lærer dem å oppføre seg ute blant folk. Likevel lurer jeg  på om vi, menneskene, bør kunne lære noe av dem? Altså igjen, ikke snuse i rumpen, men det å møte andre, fremmede, med et åpent sinn og gi rom for kommunikasjon. Tenk om jeg, neste gang, kommer inn i dette Stressless- rommet, og finner 4 mennesker som er opptatt i sin egen verden, og utbryter høyt å tydelig: "HÆLLÆ, HVA SKER`A? GÅR DET BRA ELLER ??" Er redd at veien fra stressless-rommet til en annen avdeling muligens hadde blitt forkortet. Innlagt på psykeavd grunnet upassende sosial utagering?

Den ene engelen i hvitt, med sjokkrosa joggesko, legger en Post-it lapp på kneet mitt og gir meg tommelen opp. Svar fra innsendt FeCal-test (eller på godt norsk: bæsjeprøve)

Altså, der sitter vi da, 5 mennesker i tilnærmet samme situasjon. Alle er vi utstyrt med et snakketøy midt i trynet. Alle er vi utstyrt med et hull der bak. Men å snakke høyt om det? Err`u gæærn???? Så av hensyn til andres private bakhull og naturlige avfall, så får man en gla`nyhet på en Post-it lapp. Tankene går igjen til potebarna. Men det er klart, det blir i overkant! Ikke skal vel vi mennesker lukte på hverandres avfall. Men den gleden et potebarn klarer å utvise av å få lov til å gjøre nettopp dette er ganske fascinerende.  For dem er det et himmelrike og god grunn til ekte begeistring, for oss er det tabu!

Når jeg tenker etter, så er det faktisk ikke bare sine likesinnede som blir hilst med snusing og begeistring, en form for kommunikasjon. Jeg har vel bare blitt så vane med å få en bløt snute trykket inn, både der bak, i øret og andre steder, som kan avsløre hvor jeg har befunnet meg de siste 5 minuttene jeg har vært ute av syne. Og når katta kommer mjauende inn etter musejakt i nabolaget, skal det snuses igjen. Kommer det fremmedfolk på døra, blir de hilst med bjeffing - for det er viktig å markere - og hvis de blir sluppet inn så er det samme seremoni, det skal snuses og bli kjent. Kommunisering på et nivå vi mennesker ikke aner rekkevidden av. 

Det piper i min ladestasjon, jeg har full tank. Damen i hvitt kobler meg av og jeg kan forlate Stressless- rommet. Ingen blikk-kontakt eller avskjedsord til de andre. Sånn er det bare. Det er ensomt å stå til ladning. Gleder meg til å komme hjem å bli snust på.

#morbus #chron #sykdom #ensom #hund #infliximab

TUSEN TAKK

 

 

TUUUUUUSEN TAKK 😍😍😍

Jeg er hevde erklært som den blideste dama i mils omkrets 😂 Og det er bokstavelig talt 😂 Når man våkner opp i et fuktig telt, på en øde øy, går på jakt etter nett-forbindelse.... fant den på tuppen av kanoen 👍 Måtte jo få sjekka gårsdagens respons vettu 🙈 Mitt reisefølge, Irene, ble mildt sagt forskrekka når jeg gaula til 🙊😂 Kjære vårs, såååååå mange som har lest HUSMORPORNO 😂

Bare synd at jeg ikke har flere slike historier på lager , eller jo, det har jeg kanskje, men de kommer ikke i blogge-form 😂

Nå skal resten av helgen nytes i fuktig telt og smilet er kommet for å bli 😊

Ha en fortsatt nydelig helg ❤️

 

Foto: Irene Wold Aarbu

HUSMORPORNO

 Nei, det er ikke bilde av meg :) Hentet fra nett.

 

Dramatisk overskrift - og jeg vet det! Dette er gjort som en ADVARSEL da jeg vet at mine barn, foreldre og gode venner leser bloggen. Dere er herved advart. Dere kan stoppe å lese nå, eller selv ta konsekvensene for hvilke bilder dere vil sitte igjen med på netthinna 😂

KjæreSten min og jeg har vært gift noen år nå. Vi er vel begge ganske trauste og jordnære. Litt kjedelige rett og slett. Det er liksom en grense for hvor mye spenning man tåler når man er kommet såpass langt i livet og hverdagens alle krav og gjøremål er det det fokuseres på. 

Men så plutselig en dag, tidlig på høsten, for et par år siden, slo kreativiteten min inn. Den koblet seg på hardt og nådeløst og fikk konsekvenser jeg ikke kunne drømme om. Ekteskapet var inne i en periode på autopilot. Du vet, der du bare flyter med og den ene dagen er helt lik den forrige og den neste. Ikke noe galt med det, veldig behagelig, og littegranne kjedelig.

Hele denne historien er egentlig KjæreSten min sin skyld. Tidligere, samme år, ble vi introdusert for snap chat. Noe av det første han da sier er: "nå kan du jo sende meg bilde av kløfta". Litt usikker på om han mente det på tull, eller om det var forhåpninger bak utsagnet. Jeg tok ham ihvertfall på ordet og sendte ham bilde av Kløfta.

 

Han syntes egentlig ikke at det var så morsomt og han fikk et lite snev av furteleppe. Det var vel da mine kreative tanker begynte å jobbe. Så ble det som sagt høst og planen kunne iverksettes. KjæreSten min er en skogens sønn. Jeger og friluftsmenneske som mener at høsten er den desidert beste årstiden. Han elsker høsten og han elsker meg. Det skulle utnyttes! Planen var da altså at han skulle få en julekalender med 24 bilder av høsten og meg. Jeg skulle sende ham et bilde pr dag. God plan? Jeg syntes ihvertfall at det var genialt.

Så da var det bare å iverksette. Og nei, for dere som trodde at det skulle bli "rett opp og ned" eller muligens "sitte pent" bilder, dydig og som det sømmer seg i min alder....... feil! Her skulle ekteskapet piffes opp og gå fra autopilot til manuelt i rekordfart og 100 km/t. Klart at det kiler i magen av sånt. Jeg var litt stressa og nervøs, for Gurimalla, tenk om det kommer noen? Sjansen for det var relativt liten, da jeg befant meg ute i skogen, ikke langt fra hytta. Nevnte jeg kreativitet? Vel, jeg fant en fin åpen plass med masse høstfarger. Noe stativ hadde jeg ikke med, men gaffateip gjorde jobben. Jeg teipet mob.tlf, med gaffateip, på nærmeste tre. Satte på tidsinnstilling, løp 3 skritt og kasta meg ned i noe som skulle forestille en forførende og sexy stilling.

Etter gjentatte øvelser av dette slaget, hvor smerten over kvister i sideflesket og kongler i rumpen, ikke lot meg affisere, anså jeg at oppdraget var utført. Svett, sliten og med håret fullt av granbar, begynte jeg å utslette alle spor på aktivitetene. Jeg sukker lettet ut over at ingen har avslørt meg. Løsner gaffateipen og snur meg rundt........

 SMIL til det skjulte kamera !!

 

Er det mulig? Jeg frøs til is! Litt sånn " nær døden" følelse. Jeg er engasjert i KjæreSten min sitt jaktliv, for all del, men det er liksom ikke alle detaljer som fester seg. Jeg VISSTE jo at han hadde et par viltkameraer hengende i skogen bak hytta. Jeg visste bare ikke nøyaktig hvor......før nå! Og så hadde jeg fått med meg at det ene kamera hadde minnekort som han henter med javne mellomrom. Og det andre kamera? Kjære Gud i himmelen, la ikke dette være "det andre" kamera! Det "andre kamera" hadde nemlig noen finurlige innstillinger! Det sender bilder direkte på SMS til hans telefon. Og det stopper ikke der! Neida! Han kan legge inn flere telefonnummer. Du vet, til andre jaktkompiser. Ja, sånn at andre får se det rike dyrelivet vi har rundt hytteveggen! Genialt, ikke sant? Jeg er så lite teknisk som det går ann å bli. Men når man blir grepet av ren og skjær panikk, finnes det ikke en rasjonell tanke på mils omkrets. Jeg angrep både furu og viltkamera med skjelvende hysteriske hender.

Fikk løsnet kamera, beinfløy tilbake til hytta for å finne skrujern, slik at jeg fikk demontert dævelskapen. Smil til det skjulte kamera my ass! Jeg fikk tilslutt kontroll over pusten og fikk åpna boksen. Fant noe som kunne ligne et minnekort og nappa det ut. Jeg skrudde boksen sammen og gikk rolig og behersket ut i skogen igjen. Tror jeg fant riktig tre og noenlunde riktig vinkel og fikk festet det opp igjen. Så var det bare å vente på en eller annen form på reaksjon.

Dagen etter kom KjæreSten min på hytta. Dag 2 kommer han traskende inn med viltkamera under armen. Han benker seg til foran PC`n, full av forventning, for å se hva som har skjedd i skogen siden sist. Det var "mitt" kamera! Det kamera som IKKE sender SMS. Lykke 😊 Nåja, KjæreSten min åpner kamera og banner til. Han påkaller ham der nede, mens jeg sender en takk til ham der oppe. KjæreSten min er rimelig oppgitt over at han hadde glemt å sette i minnekort sist han hang ut viltkamera. Ja, sa jeg, det var skikkelig klønete av deg kjære ❤️

Smilet hans kom imidlertid på plass 1 desember og ble bare bredere og bredere for hver dag mot jul ❤️

Takk, KjæreSten min, for at du lot meg få dele denne historien, under tvil. Elsker deg ❤️

 

Til mine "fans" som ikke har egen blogg:

PS: jeg har holdt litt igjen dette med å publisere bloggen offisielt, du vet, sånn på fb og greier. Litt skummelt vettu 😂 Så derfor tenkte jeg å bruke DEG som et barometer nå. Leste du hele innlegget? Trakk du på smilebåndet og fikk kanskje "Gurimalla, tissa nesten på meg" følelse? Da er du i såfall hjertelig velkommen til å dele. Og det er enkelt, så enkelt at selv mor klarer det (ØY! Leste du innlegget mor? Skyld deg selv) Trykk på "del" og vipps så ligger det på fb-siden din. Genialt 😂 

Og hvis det nå har seg sånn da at du har lyst til å følge med videre på bloggen min, så kan du laste ned en App. (Herregud, det fins en App for alt) Mange av dere som leser har ikke egen blogg og da er det ikke bare bare dersom dere har EDB-kunnskaper på mitt nivå :( Hihi.

Last ned App som heter: https://www.bloglovin.com/ Du kan logge deg inn via FB, og søk opp bloggen min elskerminfiende.blogg.no. Og da skal du, etter planen, få et varsel hver gang denne dama har funnet på noe nytt å skrive....eh...blogge om :)

Ønsker dere en riktig god helg ❤️

 

#kjærlighet #ekteskap #romantikk #skjultkamera #viltkamera #flaut #husmorporno

 

Anbefaling

God formiddag. 😊 Velkommen til en ny dag i dette forunderlige blogge-univers.

Som nybegynner og amatør, er jeg fortsatt under opplæring og synes at alt er veldig spennende. Jeg har lært at det er viktig å fremheve seg selv og ikke henvise til andre bloggere, med mindre det er i negativ retning da. Og skal man få fart på sakene, altså oppmerksomhet rundt sin egen blogg, bør man vise pupper i forbindelse med en eller annen form for husarbeid. 

Nei, her kommer det ingen puppebilder, garantert! Jeg orker jo knapt nok å brette klesvasken eller tømme oppvaskmaskinen. Og skulle jeg orke det, så blir det ihvertfall med klær på. Og ingen er i nærheten, som regel, og kan ta bilder sv seansen 😜 

Ikke er jeg bare nybegynner i form av å skrive blogg, jeg har også akkurat begynt å lese blogger. Og, kjære vårs, her er det mye å velge mellom. Det blogges om absolutt alt. Mange følger "reglene" og blogger kun om ett tema og forbausende mange gjør som meg, blogger om alt og ingenting. Jeg synes det er det mest spennende. Det er de bloggene som gir meg mest og føles mest naturlig. Joda, jeg klikker meg inn på en og annen topp-blogger også, men det gir meg ikke så mye, blir mest av ren nyskjerrighet. Sånn, nå var jeg vel negativ da kanskje? Unnskyld, men det er nå sånn jeg føler det. 

I dagens innlegg skal jeg bryte en uskreven regel i bloggeverdenen. Jeg skal nemlig anbefale en blogger. Ikke bare det, jeg legger ved linken til bloggen hennes 😊

 

https://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&us_id=2005659

Jeg snubla tilfeldigvis over hennes blogg og har fulgt den videre. Den er rett og slett HYSTERISK morsom. Så totalt blottet for selvhøytidelighet. Alt er satt på spissen og hun skriver med et ordbruk en annen bare kan misunne og beundre. I tillegg kan dama tegne! 

Dette innlegget har jeg bevisst rettet til de av dere som plutselig begynte å lese blogger, den dagen jeg skrev mitt første innlegg. Til de av dere som har fått opplæring til å følge blogg via messenger og telefon. Til de av dere som ikke aner hvor dere skal lete etter en underholdende blogg. Fortvil ikke, bare trykk på linken og jeg garanterer underholdning på høyt nivå. 

Denne bloggen er ikke reklamebasert og jeg tjener ingenting på å dele dette. Jeg unner dere bare en god latter og fornøyelig lesning. Og det gir meg gleden av å bryte en regel 😂

i morgen, derimot, kommer det et innlegg fra meg dere vil rødme av. Ingen puppe-bilder der heller, men.....

Ha en aldeles faaaaaantastisk dag. Det får dere ihvertfall om dere leser dette: https://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&us_id=2005659

Laila

 

GUBBÆR OG FUGLEKASSER

Det er høst og da er det mye som skjer. Forrige helg var det dugnad i jaktlaget. Et nytt terreng er blitt tildelt og da skal man gjøre seg kjent. Det er ingen underdrivelse at jeg sliter litt med sånt. Mitt indre kompass har vært ute av drift siden jeg kom til verden! Jeg er en mester i å gå meg vill. Vet ikke hvor mange ganger KjæreSten min har ymtet innpå at det ikke er bare bikkjene i huset som hadde trengt GPS rundt halsen. Vel, nok om det . Greit med dugnad, da går vi i det minste i samla flokk. Jeg er veldig flink til å danne baktropp. Med et energinivå  under enhver kritikk og en kondis som matcher, så er baktroppen som skapt for meg.

Nytt terreng tilsier nye poster. Ikke vet jeg hva som er normalen i det ganske land, men vi markerer de forskjellige postene med nummererte fuglekasser.

Dette jaktlaget er også veldig for dette med IA eller IJL(inkluderende arbeidsliv /inkluderende JaktLiv) Er du ung og sprek så blir du "straffet" med poster lengst inne i skogen, og du må være nummeret inntil fjellgeit for å komme dit. Og så har vi det som kalles NAV-poster. Det er for de som er litt oppe i åra og er litt dårlig til bens. Jeg ønsker meg en NAV-post egentlig. Veldig tilrettelagt. 

Denne litt gråe lørdags-morgen legger vi i vei. Sekken er med og de 4-beinte logrer av glede. Det er ikke langt vi har gått før de første regndråpene faller. Straks etter oppsett av den første fuglekassa åpner himmelen seg. Noen av oss søker ly under ei pistrete furu mens de tøffeste trasker videre til neste post. Og, ja, jeg ble igjen under furua. Det å sitte å lytte til de "gamle gubbane" er utrolig fascinerende. "Hus'ær'u den gang i treogåtti?  Da hadde vi 18 æljær på kvota og det krydde ta'rem øveralt?" Bare det å høre på dialekta er underholdning i seg selv. Det skulle så absolutt ha blitt skrevet en bok om disse gubbane og alle jakthistoriene, på dialekt 😊

De tøffaste kommer omsider tilbake og vi vender nesa mot neste post. Og dermed så åpner himmelen seg, på vid gap! Det har regnet godt siste uka. Det er mye gjørme og vannhull langs traktorvei og sti.. Jeg kjenner jeg bekymrer meg litt for aldrende lårhalser og svake hjerter. Men gubbane har vært ute for det som er værre. "Hus'ær'u regnværet under jakta i firogåtti? Så jo'nte æljen på 4 meters hold" og sånn fortsetter det. Det surkler mellom tærne for hvert skritt jeg tar. Ullgenseren under regnjakke begynner å lukte bløt sau. Etter endt tur føles det som om jeg er bløt under huden. Fryser og hakker tenner. 2 bløte hunder, som lukter verre enn bløt sau, inn i bilen. Men vi er ikke ferdige. Det skal prekas og diskuteres. Og det er jaggu ikke lett å være ungdom (35-45 år) og komme med gode forslag. For :"sånn gjorde far min, og far hans før det igjen...osv" assosiasjoner til "den 7-far i huset" 😂

Men til tross for at man blir sliten, bløt og lukter sau, som for øvrig lukter det samme som 80-åras hjemmepermanenter, er det nå koselig likevel. Generasjoner møtes på tvers og praten går livlig over kaffekoppen. Yngstemannen vår skal på jakt "på ordentlig" for første gang i år, endelig gammel nok. Han har tidligere sittet sammen med bestefar på NAV-post. De to har prata om mye rart, må du tro. Og etter hva jeg har forstått, så blir det ingen endring på det i år. Gutten er stor og kan klare sjøl, men nei, må passe på bestefar.

Det finnes mange meninger om jakt. Og jeg er ikke ute etter å lage storm i en vannglass. Men når man ser det båndet som dannes mellom generasjonene, ute i skauen, under ei fuglekasse... Det er øyeblikk som blir husket med glede.

#friluft #jakt #dugnad #generasjoner

Hannhunder er som mannfolk flest

La meg få presentere mine 2 hjertepoter.. Trinse, elghund og tispe. Lucky, dachs og hannhund.

Jeg har en svært god og gammel venninne, ikke at hun er så gammel, men vi har kjent hverandre i nesten hele livet. Vi går en del tur sammen. Hun, Irene, synes det er så artig å dra på tur sammen med meg. Ikke det at jeg er spesielt morsom, men det skjer noe hver eneste gang. Noe helt uventet og absolutt ikke planlagt. Hun har nevnt dette ved et par anledninger og det værste er at hun har rett! Jeg forstår ikke dette. Jeg prøver jo å gjøre alt riktig og oppføre meg pent, men et eller annet glipper, hver gang! Ikke alltid det er morsomt der og da, men i ettertid kan vi som regel le av episoden 😂

Så skulle vi nå ut på tur da. En lørdag formiddag med strålende solskinn og godt humør. Sekken var pakka med snadder og snaskens, til to-og firbente. Vi ankommer avtalt plass, et godt stykke oppe i skogen. Fantastisk turterreng. De firbeinte slippes ut av bilen og får vimse fritt rundt bena på de tobeinte, mens sekk og annet utstyr pakkes ut. 

Kan du litt om hund og de forskjellige rasene? Og ikke minst litt om instinktene deres? Jeg har hatt jakthund siden 2001 og burde vite det meste om dette, med et stort trykk på BURDE! Plutselig, fra det ene øyeblikket til det neste, var Lucky forsvunnet. Desperat roping og full fokus på å innhente ham....og der forsvant Trinse. Så da sto vi der da. Bli på stedet hvil var det beste vi kunne komme på der og da. De går alltid tilbake i sine egne spor. Dette var heldigvis første helgen hvor båndtvangen var over, så de fikk ikke gjort noen større ugang med dyrerikets minste. De større, derimot, kunne se frem imot til en helaften på sprang. Og helt riktig, det tok ikke lange tida før vi hørte Lucky skrike til. Ja, han skriker, skikkelig feminint også. Litt snodig egentlig, for han tror egentlig at han er på størrelse med en schæfer. Normalt grov i kjeften og skikkelig bøs, men når han er på jakt, slår det feminine målet inn for full styrke. Lett å høre på målet at et rådyr var lokalisert. Og Lucky er en maskin i skauen. Full fokus og totalt døv for alt annet. Så da er det bare å vente. Trinse hverken hørte eller så vi noe mere til.

I 2 timer satt vi der! Jeg så i ettertid at ventetida var lang. Oppdaget at jeg hadde tatt ca 30 bilder av en bitteliten frosk! Vi besluttet oss omsider for å ta den planlagte turen. Hundeseng og annet velduftende ble lagt ut på bakken, i håp om at de ville slå seg til ro hvis de kom før oss.

Med litt vond magefølelse la vi i vei. Vi klarte å bruke 4 timer på ca 1 mil. Det er jo et kunsststykke i seg selv. Men 2 fotogale damer på tur....ja, alt måtte dokumenteres 😂 Vi kommer omsider tilbake til p-plassen. Jeg så fort at her hadde ingen hund vært. Til slutt måtte jeg krype til korset og ringe KjæreSten min. Hva gjør vi nå? Bli hvor dere er, vi kommer. En stor lettelse. De kom mannsterke og la ut på kjøretur i nabolaget, begrenset  med både vei og nabolag, men det var forsøket verdt. Så var det plystring med fløyta og skudd i lufta. Dernest en runde på søk i skogen. Til slutt måtte man bare innse at tålmodighet var eneste løsningen. Da hadde det blitt mørkt, veldig mørkt. P-plassen hadde på dette tidspunktet blitt forvandlet til en campingplass. 

Klokken 2 på natta kom Trinse ruslende tilbake. Lucky lå en time etter (se benlengden). At undertegnede var mildt sagt glad og lettet bør vel ikke nevnes. Og led av totalt underskudd på søvn!

Dagen etter finner jeg Lucky i denne posituren. Han er såååååå sliten. Bare det å gå over terskelen er et blodslit. 14 timer på rømmen, første gang etter båndtvang, var vel en liten overdrivelse for en gammel kropp? Han er 8 år gammel ❤️ De blikka han sendte meg rommet en stor bønn om medlidelse for denne støle kroppen. Stakkars stakkars meg. Og jeg lot meg lure. 

De har det ganske fritt, våre firbeinte. Står verandadøra oppe har de fri tilgang ut på verandaen og videre ut i hundegården. En port fører ut til resten av verden. Det hender at Trinse klarer å bryte seg ut, men ALDRI Lucky. Derfor begynte jeg å le når en nabo ringte å lurte på om jeg savnet en dachs. Haha, nei det gjør jeg ikke. Han ligger drøpp stille og pleier sitt legeme. Nei, det var definitivt ikke vår Lucky han hadde observert lenger nede i nabolaget. Men takk likevel, for at du sa ifra. Adjø adjø.

For ærlig talt, har du problemer med å hoppe opp i sofaen, så bryter du deg ikke ut å går på vifft i nabolaget? Gjør vi vel? Jo, det hadde Lucky gjort!

Jeg fant ham, blid og sååååå fornøyd på gårdsplassen der han var blitt observert.. Logrende hale og tunga slepende i bakken. Det er nemlig løpetid her i nabolaget!

 

#dachs

 

 

Alfabetmennesker

 

Hørte en kaffe-reklame på radioen nå. De har dannet en støttegruppe på FB for B-mennesker. Jeg måtte inn i se. Joda, over 10.000 følgere :) Gruppen ble opprettet 1 juni, så jeg henger visst litt etter. Mange artige innlegg og kommentarer. Kan ikke noe for det, men har litt sansen for sånt :)

Jada, jeg ser humoren i det og det er en genial reklame for kaffen. Kaffe ja. Det begynner å bli noen år siden jeg kunne nyte en kopp, uten at det fikk uante konsekvenser.  Nyt en kopp, tell til 3, unna vei og nåde den som var på nærmeste sanitære anlegg 😂 Morbus Chron på sitt aller artigste 😜

Men, tilbake til start. Altså vi skal nå absolutt havne i en bås, uansett hva det gjelder. Jeg liker meg ikke i bås. Jeg vil være unik. Men av en eller annen merkelig grunn blir jeg alltid tjora fast i en passende, eller upassende, bås. Og der blir man gjerne stående. Ihvertfall hvis det er noen andre som har satt deg der. Men dette med alfabetmennske, tenkte jeg, der har jeg vært innom de fleste kategorier. Jeg er rastløs av natur og har ikke alltid fulgt "normalen".

Ungdomsåra var jeg et utprega B-menneske.. det er ihvertfall normalt i den alderen, så jeg starta bra 😊 Så ble jeg litt mer voksen og ansvarsbevisst. Da tvang jeg meg ut av B-båsen og over i kategori A. Men der var jeg ikke så godt tjora fast, i den A-båsen, og var noe ustabil. Har hatt noen jobbsituasjonen som har medført skiftordning. All ære til de som jobber fast på skift . Jeg er nå gift med et slikt vesen og skjønner ikke hvordan han klarer det ❤️Her snakker vi full selvdisiplin og jernvilje! For det å snu døgnet er rett og slett vanskelig. Så mitt opphold i C-båsen ble noe turbulent. Du vet, det er der det er full fart, til alle døgnets tider og søvn var oppskrytt.

Men nå da? Jeg er kronisk trøtt og sliten 24/7 som følge av sykdom og/eller behandling. Kan fint sove i 12-14 timer i døgnet, til alle døgnets tider, når som helst og hvor som helst. Det finnes vel ikke  en alfabetbås for det? For jeg er jo unik, ikke sant? Må vel over i dyreriket og knakke på båsen til dovendyret da vel?

Men etter et kjapt Googlesøk ble det nok en nedtur. Hei, jeg heter Laila og jeg er et D-menneske. Velkommen til min bås!

Fant ingen opplysninger om E-mennesker, men det kommer nok 😊 

Sov godt. 

#søvn #morbus #chron #bås

 

Hei! Vil du se tarmen min?

Hvordan har du det? Det spørsmålet bør du ikke stille hvis du ikke ønsker et ærlig svar. I hvert fall fra meg. Når man er sykemeldt, så er det gjerne en grunn til det. Jeg har Morbus Chron. Nei, det er det ingen som ser. Det står ikke skrevet i panna mi. Ei heller har jeg noe så snasent som en gips å vise frem. Ingenting håndgripelig. Det er ikke bare å si: "Hei, vil du se tarmen min?" Eller som den situasjonen jeg er i nå: "Hei, vil du se overskuddet og energien min?" Usynlige sykdommer er noe dritt sånn sett. I min situasjon mener jeg det bokstavelig!

Når jeg en sjelden gang må ut blant folk, så kommer spørsmålet om hvordan jeg har det. Og jeg forstår fort om det er oppriktig interesse i spørsmålet eller om det er litt mer overflatisk. Kategori 1 "Hællæ, ossen går`e`a?" Da er svaret som oftest "Jo takk, det rusler og går" og da er vi som regel ferdig prata. Så har vi de som spør litt mer oppriktig, kategori 2.

-hei, hvordan går det med deg?- Svarer jeg :"Ikke så bra egentlig, det er en grunn til at jeg er sykemeldt" Da er vi som regel også ferdig snakka. Og så har vi de nære og kjære, de som virkelig, virkelig bryr seg, kategori 3. De som stikker innom. De som ringer eller kontakter meg via andre sosiale medier. De får så mye svar de gidder å høre. Det blir mye dritt-prat liksom.

En annen ting som jeg har hengt meg litt opp i. Når du vet at et menneske er sykt, sykemeldt eller har en tøff periode: Ikke still spørsmålet over frysedisken på Kiwi eller i andre situasjoner hvor det er ører overalt. Vis litt hensyn. Vil du virkelig vite hvordan jeg har det? Ta kontakt privat. På den annen side: Tilhører du kategori 1, så spiller det egentlig ingen rolle.

Kategori 3 er egentlig de som er mest slitsomme å omgås. Jeg sier det av kjærlighet. De bryr seg om meg og prøver virkelig å forstå min situasjon. Det medfører mange og lange forklaringer fra min side. Det er utrolig hvor slitsom det kan være å snakke om seg selv og egne plager. Jeg er lite rutinert med å legge ut om sånt. Det er dette med tabu. Man snakker ikke om luftplager og avføring. Magekramper og kvalme er innafor, men ikke bæsjen. Den snakker man om når man har spedbarn eller med gamle tante Olga på sykehjemmet.

Mest av alt har jeg lyst til å skrike ut til verden i protest over dette! Men da blir det mentalsykehuset neste.

Jeg har en svært god venninne som har tilnærmet samme diagnose som meg. Det er befriende å omgås henne. Alt blir så naturlig. Som da vi hadde sittet en god stund i sofaen og hun utbryter: "Nei, skal vi gå på verandaen å ta en promp a?" :) :)

Fortsett å bry deg, for all del, men vær litt kritisk til HVOR du bryr deg.

Neste innlegg kommer til mandag kl 8:15 😊 God helg ❤️

#morbus #chron #bryseg #hensyn

 

 

 

Professor Adrian, kjære sønn, hvilken planet kom du fra?

Bilde fra Omaha Beach, Professor Adrian.

Som mødre flest er man opptatt at ens avkom skal få utvikle seg og dyrke sine interesser. Vår yngste sønn er nå blitt 16 år. Han har mange interesser, men det som preger ham mest, er historie. 2 verdenskrig er en absolutt favoritt. Hvor han har det fra, vites ikke. Det er fortsatt et stort mysterium. Det som er et faktum er at han ikke har det fra sine foreldre.

Notat fra mars,2015

En helt vanlig kveld i heimen og en helt normal samtale??? Foreldre blir ofte i overkant stolte av sitt avkom. Noen ganger blir man likevel litt satt ut over hva en snart 14 år gammel sønn har oppe i hodet sitt.. Døm selv 😀

"Adrian, hvis du kunne få velge et sted i Europa vi skulle reise til... Hvor og hvorfor dit??

 "Frankrike! Paris for å se Eiffeltårnet som jeg ikke helt vet hva symboliserer, men jeg vet at tårnet som er der i dag er tårn nr 2, for det første tårnet ble revet under 2 verdenskrig! Og så ville jeg dratt videre til Versailles, for det er bare 4 km...eller var det mil(?) unna. For jeg vil se slottet til kong Ludvig 6 der halve slottet er av gull."
Mor og far  veksler blikk, lettere sjokkert, og spør hvordan han kan vite avstand mellom plassene. Gutten himler med øya og forklarer videre:

" jo fordi at under den franske revolusjonen så gikk damene fra Paris til Versailles, og da er det jo ikke langt, for å protestere mot det franske styret, var sånn enevelde vettu, men fler av kvinnene var egentlig menn som hadde kledd seg ut fordi de ville drepe dronningen, som egentlig var fra Østerrike. Og ho, dronninga altså, sa verdens dummeste ord, når kvinnene klaget over deres fattigdom: hvis dere ikke har brød, hvorfor spiser dere ikke kaker??......

Vi, de målløse foreldra, har ikke sjekket fakta, men noe sier oss at gutten ikke er helt på bærtur... Har vi lov til å bli lite grann imponert??

Reiseruta ble planlagt av 2x14 år gamle litt i overkant interessert i historie, Adrian og Mathias.

1:Panthon museum. 2:notre dame. 3:Louvre museum. 4:Tuiles garden.5:Place de la Concorede. 6:Arc de Triomphe. 7:Eiffeltårnet. 8: Sacre-cæur. 9:palace of Versailles. 10: Omaha Beach. 

Så da dro vi da. Gutta foran med kart, mor og far etter med lommeboka. hehe :) Vi rakk hele den planlagte reiseruta og litt til. Jeg er imponert over all den historiekunnskapen disse gutta utvekslet og underviste oss voksene i.

Når man assosierer de mest fantastiske kunstverk med godboka skrevet av Dan Brown...  For ikke å snakke om goingen Quasimodo i Disneys fantasi... Nåja, skal innrømme at det var en viss ærefrykt jeg følte. Skulle ønske jeg visste mer om kunst... Uansett så var det en helt fantastisk opplevelse, ALT SAMMEN 😀 Man skulle altså bli godt voksen før man selv fikk oppleve det man har hørt og lest. Takk for det, professor Adrian, kjære sønn.

Bilde av meg og KjæreSten min.

Mye glede fra disse barna våre :) Fant også et notat fra september 2015:

Noen bruker vitsebok og andre søker morsomheter på nett, men vi? Vi har en Adrian 😘😀 "mamma? Har noen beskyldt deg for å ha en smittende latter noen gang?" vi begynner der og jeg venter spent på fortsettelsen.... " mamma, i dag måtte jeg gå på gangen, for lærær'n orka ikke ha meg i klasserommet!" jeg setter streng-mamma-blikket på gutten! "jo fordi, i dag skulle jo Erna komme på besøk. Og sånn en time før hun skulle komme, så hørte vi et stort DUNK utenfra...det var stille i klasserommet og da bare datt det ut av meg: oj, har Erna kommet alt? Og så ble det litt fnising, og jeg begynte å le og klarte ikke å stoppe og da lo resten av klassen... Lærær'n også! Også fikk lærær'n hiksta fram at jeg måtte gå på gangen og puste med magen" God helg 😂😂😂 og pust med magen 😂 Det går bra.

Nå skrev jeg meg bort igjen............

Historier har som kjent lett for å gjenta seg. Han fikk det samme reise-spørsmålet i år. Da ble svaret: Polen, Auschwitz. Dette var et av 3 reisevalg de hadde for skoletur i 10-klasse. Det ble nedstemt til Adrian`s store fortvilelse.

Så da la vi ut på nok en historisk ferietur. Man skal være rimelig tykk-hudet for å ikke sette følelsene i sving ved et slikt besøk. Det var sterkt! Det gjorde inntrykk. Så mange skjebner. Så trist, så vondt. Og oppe i all elendigheten de hadde på konsentrasjonsleiren, så klarte, mange av de, likevel å holde både mot og humør oppe. Vi fikk høre mange gripende historier. Dette bør alle få oppleve en gang i livet.

Jeg tenker at jeg er ekstremt heldig som har en professor Adrian til sønn. En sønn som drar oss med på steder vi ikke hadde besøkt uten hans interesse for historie. Tusen takk Adrian ❤️❤️❤️

PS: Jeg har fått tillatelse av Adrian til å legge ut bilder av ham som allerede er på FB mm :)

#krig #historie

Naturens eget mesterverk

Når man har en kronisk sykdom blir man ofte sliten. Sliten av seg selv og sliten av at de rundt blir slitene. Og sliten av å være sliten. Sånn, det var dagens klagestorm.

Når jeg nå en gang trenger pause fra alt og alle, så rømmer jeg til hytta. Vi har en bitteliten hytte ca 40 min kjøretid hjemmefra. Langt inne i skogen. Skuldrene senker seg og roen inntar legemet. Jeg blir jo ikke mindre syk av å være der, men man kan være syk på en litt annen måte. Logikken lenge leve. Men vi har nå utviklet et ordtak som gjelden for denne plassen: "Er`e så nøye a? Er på hytta jo :) " Der utvikler vi kronisk sovesveis (Vel, jeg gjør ihvertfall det. Mange år siden KjæreSten min hadde hår på huet) Vi daffer rundt i utslitte joggebukser og sokker i sandaler er lov. Vi spiser når vi er sultene og ikke etter klokka. Vi rydder og vasker når vi gidder. Vi tar gjerne i mot besøk, men ingen panikkrydding når de kommer. Her får alle ta det som det er. De får finne frem kaffekoppen selv og innrette seg etter eget ønske. Det fine er at de som har vært der èn gang, kommer ofte igjen. Fantastisk. Vi har klart å lage et pusterom, ikke bare for oss selv, men også for de rundt oss. Kan man be om mer?

Fotografering har alltid ligget mitt hjerte nær. Har tatt mengder! Men som jeg skrev i mitt første innlegg, så har livet mitt vært sterkt preget av tempo. Det har også vist seg på bildene. Har liksom aldri hatt tid til å nyte øyeblikkene,til å sette seg skikkelig inn i fotograferingens verden. Fort fort fort! Se, opplev, knips og gå videre til neste. Så mye å gjøre, så mange plasser å være.......Har egentlig ikke skjønt dette før nå.

Men tilbake til utgangspunktet (jeg har en tendens til å skrive meg bort) Jeg dro til hytta og levde hyttelivet helt for meg selv. Jeg går turer, når jeg orker og jeg padler når jeg orker. Fotoapparatet er med. Jeg elsker naturbilder og ønsker å utvikle meg i den kategorien. Men man setter seg gjerne litt høye mål her i livet. F.eks så er jeg medlem i en naturbilde-side på FB. De bildene tar helt pusten fra en stakkars amatør. Men jeg ser på bildene og prøver å lære. Denne FB-siden har over 24.000 medlemmer. Et riktig godt bilde mottar sjelden mer enn 4-500 likes og kommentarer. Ser ofte at bilder som jeg synes er bra, får 20-30 likes. Det er høy standard med andre ord. Og det å være amatør med dårlig tid er ikke noe godt utgangspunkt til å legge ut bilder der. Se der ja, nå skrev jeg meg bort igjen!

Jeg rusler rundt i skogen med kamera og tar bilder helt ukritisk. Alt er jo så forbanna vakkert, spesielt nå når det nærmer seg høsten. Fornøyd med dagens fangst returnerer jeg til hytta. Det er tidlig morgen og det har regnet på natten. Solstrålene er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Og da ser jeg det. Jeg virkelig ser det. Gurimalla så vakkert! Rett på utsiden av hytta har jeg naturens eget mesterverk. Og det er mange av dem! Petter edderkopp har virkelig vært energisk. Jeg blir stående, først å måpe, så bare beundrende.

Så er det frem med #fotoapparatet og knipser. Det regelrett kiler i magen. For et syn. Jeg studerer hvert eneste mesterverk nøye. Jeg nyter. Jeg forsvinner fra verden. Magisk! Jeg fotograferer fra vinkler jeg ikke trodde at kroppen min ville klare. Jeg inntar de mest u-sexy posisjoner. Jeg kryper og åler meg langs bakken. Jeg blir bløt og møkkete. Men hallo? Det er verdt det. Ved denne åpenbaringen glemmer jeg alt inkludert sykdom og begrensninger. Det er bare vakkert vakkert vakkert!

Etter en drøy time anså jeg det for å være bra. Jeg ser igjennom bildene (husker med gru den gang digitalt ikke fantes.....Rull på 24 bilder, vent 14 dager så får du bildene i posten) og sletter og sparer. Koser meg på høyt nivå. Tenker på dette med jaget etter de store, fantastiske øyeblikkene å ta bilde av. Men hei, de er der hele tiden. Rett foran oss. Det å måtte sette ned tempoet, som en følge av sykdom, har ført noe positivt med seg. Sykdommen som jeg elsker å hate har gitt meg noe. En, i den store sammenhengen, bitteliten ting: muligheten til å nyte naturens eget mesterverk. Tusen takk Petter, for at du lot meg oppleve dette.

Jeg ble så fornøyd med et av bildene at jeg dristet meg til å legge det ut på nevnte FB side. Det føltes skremmende sammenlignet med de bildene som allerede er der. Nivå høyt husker dere? Men trur du ikke jaggu jeg fikk respons?? I skrivende stund nærmer det seg 300 likes og flotte kommentarer. Det er rått!

Ta vare på øyeblikkene, store og små. De kommer mest sannsynlig ikke tilbake.

 

#Nikon #Morbus Chron

 

 

Blogge? Jeg?


At man i godt voksen alder hiver seg på huet ut i bloggeverden, det er skummelt. Jeg vet, bokstavelig talt, ikke hvor jeg skal begynne.

Hei? Er det noen der ute? Hihi 😊

Altså, jeg tilhører den generasjonen som hadde EDB som valgfag, 1 time i uka, på ungdomsskolen. Mine barn aner ikke hva jeg snakker om når #EDB blir nevnt. De bare glor med store øyne og jeg ser dinosaurus-assosiasjonene i blikket deres. 

I voksen alder har det vært tvingende nødvendig å lære seg det grunnleggende. Ikke mulig å få en jobb i dag uten å kunne litt EDB 😂 Så jeg er ikke helt uvitende. Men det skal sies at det har vært deilig med store barn i hus. Være seg mor trenger hjelp med innstillinger på mob.tlf eller PC. Tusen takk, barna mine ❤️

Men dette med blogging har jeg gitt meg rakker'n på at jeg skal klare selv. Så dette er den spede begynnelse. Jeg ønsker meg lykke til. 

Så hva fikk meg til å gjøre dette?

Jo, jeg har medfødt skrivekløe og munndiar'e. Det er da en god begynnelse? Livet mitt, så langt, har vært preget av et relativt høyt tempo. Noen, ganske få, bråstopper har det blitt ila åra. De har imidlertid vært kortvarige. Jeg har kunnet se frem mot høyt tempo igjen og rast videre. Men denne gangen må jeg visst smøre meg med tålmodighet. Og tro meg, tålmodig har jeg ALDRI vært!

Jeg ble sykemeldt i mai 2017. Det er nå drøyt 3 måneder siden. Det er nok hovedgrunnen til denne blogg-greia. Må ha noe å fylle dagene med. Om det blir meningsfullt, til hjelp for meg eller andre, nei det aner jeg ikke. 

Jeg har ihvertfall brukt den siste uka til å lese blogger. Og ikke minst sugd til meg alt av tips. Jeg vet, at jeg allerede før oppstart, har brutt alle regler. Det med god layout? Nei, det får komme senere. Brukte en time bare på å finne ut hvordan jeg starter et innlegg. Så var det tema? Jeg kan aldri i verden klare å holde meg til ett tema. Skal hele bloggen min handle om sykdom? Eller barn? Hunder? Håndarbeid, husarbeid, friluft, fotografering osv? Det kan jeg si med en gang: denne bloggen blir fullt av alt. Hvorfor ikke? Livet mitt består ikke utelukkende av 'en ting. 

Og så var det dette med et navn på bloggen. Hvert eneste gode forslag jeg hadde, det hadde noen hatt fra før. Ikke så rart, egentlig, når det begynte å gå opp for meg hvor mange som blogger. Kjære vårs, det er jo et helt univers med bloggere. Men altså, navnet "Elskerminfiende" Jeg måtte virkelig gå inn i meg selv, grave dypt. Jeg googlet det. Topp-treffa var Herodes Falsk og Bibelsitater. Her snakker vi ytterpunkter. Jeg er ikke tilhenger av noen av de nevnte, men det fikk meg til å tenke. Dypt! Der har vi motsetninger, og det er jeg full av. Så var det sykdommen min! Jeg hater den! Samtidig er det en del av meg. En alt for stor del av livet mitt. Og man skal vel holde sine fiender nær? Ikke sant?

se der ja, nå har jeg virkelig fått blod på tann. Dette var da ikke farlig? Neida, det går bra. Nå skal vi se om jeg ikke får sendt skriveriene ut i verden også. Kanskje noen til og med leser det? Spennende.

 

 

Les mer i arkivet » September 2017
Laila Wang

Laila Wang

44, Halden

Har nå blitt ei godt voksen dame jeg da. Jeg lever med Morbus Chron, men jeg vil likevel forsøke å blogge om ting jeg gjør og opplever til TROSS for denne sykdommen. Ikke fokusere så alt for mye på hva jeg IKKE kan gjøre. Med åra har jeg pådratt meg en drøss med interesser, så det eneste jeg kan love er at denne bloggen ikke blir ensidig. Jeg vil skrive om alt. Fortid, nåtid og litt om fremtiden. Sykdommen er der, men den skal ikke få styre livet mitt!!!! Målet er 3-4 blogger hver uke med sterkt varierende innhold.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits