Symaskin fra helvete

Bildene er fra forrige 50/60-tallsfest vi var på....i 2015.

For en uke siden ramla det inn en invitasjon til 50-års-lag. Jubilanten vet ikke om denne festen selv, så jeg velger å ikke publisere denne bloggen før etter festen. Har funnet ut at det er fullt mulig å lagre en påbegynt blogg, nemlig :) Man lærer stadig noe nytt i denne blogge-verden.

Men altså, tema for festen er da 50-tallet. Supert tenkte jeg. Har jo antrekket liggende klart. Fantastisk :) Men i 2015 var jeg "frisk". Nåja, jeg var i hvertfall tilsynelatende frisk. Og aktiv. Ikke minst veldig aktiv ja. Tempo tempo tempo!!! Nå, etter å ha vært sykemeldt noen måneder, så har noe skjedd med kroppen, sånn rent fysisk, og veldig synlig. Jeg hadde mine ekle mistanker og fant frem antrekket umiddelbart. Det er jo egentlig helt åpenbart: Se på den figuren og den kjolen? Legg 15 kg på figuren og ........... Glidelåsen stoppa midt på ryggen! Det var bare å innse at her måtte det anskaffes nytt antrekk.

Jeg er relativt praktisk anlagt og er ganske kreativ, så dette kunne jeg vel fikse helt selv? Først søkte jeg på nett for å finne stoff som jeg kunne assosiere med jubilanten. Han er langt over middels interessert i gamle mopeder. Veteran mopeder og aller helst av typen Tempo. Det måtte da finnes noe sy-selv-stoff med moped? Nei, det gjorde det ikke, i hvert fall ikke det jeg kunne finne. Så ramla jeg tilslutt over siden til #cottonTrends og Halleluja, bestill meterlengder med stoff med motiv av egne bilder. Lykke :) Inn på jubilantens FB-side og last ned profilbilde. Designe i vei. Det tok i underkant av 1 uke, så kom det i posten. Det var altså i går (5/9)

 

Selvdesignet stoff fra CottonTrends

Ideen til hvordan kjolen skulle se ut hadde jeg allerede i hodet. Men det er nå en ting hva man har i hodet og ofte noe helt annet hva sluttresultatet blir. Den første feilen jeg hadde gjort: Bestilt for lite stoff. Så allerede før jeg fikk satt saksa i jubilanten, måtte jeg tenke nytt. Jeg leta i skuffer og skap på jakt etter supplerende stoff. Jepp, en stoff-rull fra en annen kreativ periode dukket frem. Så var det å tenke nytt design.

Klippingen gikk sånn nesten helt greit. Tok det på frihånd og gangsyn. Brukte den gamle kjolen som en mal + noen cm! Så fant jeg frem symaskinen for å sette sammen hele herligheten. Denne maskinen bruker jeg sånn ca hvert 3 år. Det er mange gode grunner til det, men først og fremst fordi den ser ut til å hate meg! Det er ikke bare denne symaskinen som hater meg. ALLE symaskiner hater meg! Og følelsen er gjensidig. Så hvorfor i alle dager har jeg et slikt maskineri stående? Jo, fordi det gjerne er sånn at hvis noen er flinke til noe, f.eks å sy, og finner glede ved det, så ønsker man at andre skal føle den samme gleden. Ikke sant? Jeg har en aldeles fantastisk svigermor. Hun gjør alle svigermor-vitser til stor skam. Hun er også utdannet syerske og har jobbet med stoff-relaterte yrker i hele sitt liv. Så hun syntes selvfølgelig det var en god plan å kjøpe symaskin til meg. Jeg elsker min svigermor, misforstå meg rett, men èn gang ca hvert 3 år, så hater jeg henne!

Så hvorfor utsetter jeg meg selv og symaskinen for dette gang på gang? Jo fordi det skjer hvert 3 år. Det er lange pauser. En ting jeg sliter ekstremt mye med for tiden, som følge av sykdom og behandling, er hukommelsen. Jeg glemmer! Og jeg er spesielt flink til å glemme det negative. I tillegg er jeg sta og evig optimist. Derfor blir denne kombinasjonen: Det kan vel ikke være så vanskelig, jeg har sikkert blitt både flinkere og mer tålmodig enn for 3 år siden.

Det er feil! Jeg beviser det gang på gang. Likevel tar jeg den forhatte maskinen frem i lyset og gir den en sjanse til.

Symaskin fra helvete! 

Alt som kan gå feil i denne prosessen, går feil. Det er et under at den ikke røk ut av vinduet når tråden røyk for 4 gang. Eller undertråden som tok slutt når det endelig hadde blitt litt fart i sakene. Eller hver gang som stoffet krøllet seg og det ble rynker der det ikke skulle være rynker. For ikke å snakke om alle gangene den kjørte slalåm helt utenfor min kontroll!  

Jeg brukte hele dagen på dette prosjektet. Jeg har litt vanskelig for å avslutte et prosjekt før det er helt ferdig. Men jeg kom i mål. Sluttresultatet ble ikke helt sånn jeg hadde tenkt.....ganske langt fra egentlig. Men jeg gjennomførte. Kjolen er ferdig. Jeg kommer ALDRI til å la noen med sy-ferdigheter få studere mesterverket. Min kjære svigermor hadde nok fått pustevanskeligheter og hjertestans om hun hadde sett det. Derfor får hun kun se bilde, tatt på avstand. 

Mitt største, og eneste, håp for den aktuelle festkvelden, er at sømmene holder!

En fantastisk kveld i godt selskap er overstått og sømmene holdt :) Kjolen fikk relativt mye oppmerksomhet og jubilanten klarte nesten ikke å holde fingra vekk fra den. Så derfor gjorde jeg det eneste rette når jeg lot kjolen bli igjen.

Han påsto at den skal benyttes på neste moped-tur :)

Gratulerer så mye med dagen, Trond. Og tusen takk for at vi ble invitert Magadutti

 

Vi blogges

Laila

 

 

 

 

 

Rådyrjakt-fra sidelinjen-BILDER

Hvem hadde vel trodd at jeg skulle stå, uten å puste, full av spenning og adrenalin susende gjennom årene....på rådyr-jakt?

Men joda, nå har det skjedd.

For å ta det fra begynnelsen: Jeg har alltid spist - og likt - elgkjøtt. Men rådyrkjøtt klarte jeg ikke å svelge unna før 2004. Du vet, den klassiske tanken på at man satte tenna i Bambi. Stakkars liten. Nå har jeg vel nevnt ,utallige ganger, at KjæreSten min er en ivrig jeger? I flere år ga han bort rådyrkjøtt da madammen nektet å spise det. I 2004 bestemte jeg meg for å prøve igjen. Forsøkte å ikke tenke på Bambi. Masse Bamb.....eh....rådyrkjøtt blanda i ei gryte med masse annet spisbart. Det gikk bra. Det gikk faktisk strålende. I dag er nok jeg mer glad i rådyrkjøtt enn det KjæreSten min er. Hehe.

Av 3 sønner, så har det bare vært yngste poden som virkelig har tatt etter sin far når det gjelder interessen for jakt. I 2015 var han endelig gammel nok til å ta jegerprøven. Jeg ble med ham på det. Ikke nødvendigvis fordi jeg noen gang kom til å skyte et dyr, men for å lære litt og som støtte for poden. Vi satt på kveldene å leste pensum på samme nivå. hehe. Den 12 mai 2015 besto vi prøven, begge to, på første forsøk. Far i huset var litt over middels fornøyd med innsatsen.

I år, 2017, er poden blitt gammel nok til selv å bære børsa. Han har vært på skytebanen med sin far og bestefar. Skyteprøven ble bestått med glans. Og da ble vi alle sammen stolte igjen. Jeg har ikke vært med der. For i tillegg til at jeg ikke har noe brennende ønske om å skyte selv, så er jeg skuddredd. Jeg er lettskremt som bare det. Mine stakkars barn har vel aldri fått ha ballonger på bursdagene sine engang. hehe.

Denne helgen har vi vært på hytta. Vi har vært ute å sett etter rådyr hver dag, både med og uten hund. På fredagen gikk vi til et sted det stort sett alltid var rådyr. Jeg klatra opp i jakttårnet med fullada kamera. Far og sønn listet seg rundt med hver sin rifle. Det var ganske spesielt å se på. Min lille sønn, som nå er 1/2 meter`n høyere enn sin mor, i full jaktutrustning, med rifla på ryggen. Jøss, han er jo nesten voksen! Hvor har tida blitt av???

Jeg sitter trygt og godt og følger med. Så ser vi rådyra. 4 stk faktisk. Poden har oppdaget dem. Han mottar instrukser fra far. Jeg skyter helt vilt - med kamera. Gurimalla så spennende. Guttungen sniker seg frem noen meter. Så ned i knestående for deretter å åle seg frem på magen.

Å kjære mammahjerte, så spennende. Jeg får se min lille gutts første jakt. Centimeter for centimeter.....nærmere og nærmere....  Jeg glemmer å puste...gutten legger seg i posisjon. Jeg er litt usikker på adrenalin-nivået hans, men mitt var faretruende høyt på dette tidspunktet. Jeg ser at han kommuniserer med sin far. Gutten ligger stille, sikter inn........og der sprang alle fire dyra til skogs!

Selv om det ikke ble avfyrt skudd så var dette det mest spennende jeg har vært med på i jakt-sammenheng. Og som vi lærte på kurset: Man skal aldri angre på et skudd som ikke ble avfyrt. Poden følte ikke at skuddhold og vinkel var riktig og skjøt ikke. Er det rart at mammahjertet svulmet?

VIL DU IKKE SE BILDER AV DØDT DYR, BØR DU SLUTTE Å LESE NÅ!

Søndag formiddag var vi ute igjen, på samme sted. Vi så fort 2 rådyr. Samme prosedyre. Poden sniker seg innpå. Mor er løs i avtrekkeren og knipser bilder frenetisk. Det rådyret som er på skuddhold er i feil vinkel. Vi venter og venter. Poden sniker seg lydløst nærmere.

 

Jeg kjenner igjen adrenalinet som farer gjennom kroppen i ekspressfart. Jeg ser dyret godt gjennom kameralinsa. Hællannuffen så vakker vettu. Kan ikke noe for det men Bambi ER vakker.

Dyret snur seg i en annen vinkel, poden sikter, det smeller (Herregud han skjøt???) Dyret gjør et byksende og er ute av synsfeltet. Traff han? Hva skjedde? Jeg ble så forfjamset at kroppen ikke reagerte som normalt på skudd. Vanligvis kommer det da en udefinerbar lyd fra meg som gjerne skremmer folk mer enn et rifleskudd. Hehe.

Vi beveger oss mot stedet der dyret hadde vært. Blodspor. Å kjære vårs! Traff han?? Vi følger blodsporet i ca 25 meter. Der ligger det. Perfekt skudd. Og det er her alle rare tanker angriper meg da vettu. Mammahjertet er så stolt av poden at det ikke finnes grenser. Samtidig som jeg stryker Bambi over kinnet og sier stakkars deg, så vakker. Helt tullete, og jeg vet det, men sånn er jeg altså skrudd sammen. Som sagt var det et perfekt skudd og lidelsene til Bambi var minimale.

 

Jeg vet, eller i hvert fall er ganske sikker, på at jeg aldri kommer til å klare å skyte et dyr. Men jeg har ingen problemer med å se på at andre gjør det. Og jeg forstår godt gleden ved å jakte. Jeg forstår nytten ved å jakte. I motsetning til hva mange tydeligvis tror, så gror ikke kjøtt på trær eller i frysedisken på Kiwi. Det er ikke mye som får poden bort fra PC`ens makt, men å gå i skogen, frisk luft, på jakt klarer den oppgaven. Bare det burde være nok til å elske jakt.

På kvelden ser jeg gjennom alle bildene. Jeg er så stolt så stolt. Far er også stolt. Og poden selv? Jepp, veldig stolt. Men til tross for at man er sååå stolt så kvir man seg for å dele øyeblikket med resten av verden. Jeg mener, alle deler de stolte øyeblikka på FB? Har man bildilla så deles det villig vekk. Eller strikkedilla og endelig ferdig med et prosjekt. Eller de som er flinke til å tegne, male eller hva de nå måtte være flinke til, så deles stoltheten på FB. Men jaktbilder får ofte en og annen krass kommentar, noen hatske og sinte. Man får kjeft for at man deler bilder av døde dyr. Jeg har sett det og jeg forstår det ikke? Familiemedlemmer som bryter kontakten fordi de har forskjellige syn på jakt? Hvorfor skal man ikke få dele noe som er så naturlig? Og ikke minst, noe som gjør oss så stolte? Vi prater litt rundt dette og poden tar selv avgjørelsen (og det sier litt om hvor stolt han er) Legg det ut! Vi gjør det, litt sånn med hjertet i halsen. Finner frem det minst blodige bildet og publiserer. Håper, for podens skyld, at alle nett-troll finner scrolle-funksjonen. Heldigvis er det bare positiv respons og masse gratulasjoner.

Det å være med på jakt med kamera gir meg stor glede. I det hele tatt å ta bilder ute i naturen gir meg glede. Når jeg kan få kombinere å være sammen med familien og det å ta bilder, kjenne på mammastoltheten ...... Det kan faktisk ikke bli bedre.

Du kan få mene akkurat det du vil om jakt, men nett-troll-kommentarer er ikke velkomne på min blogg. Jeg skriver om mitt liv, mine interesser og mine gleder. Gled deg sammen med meg eller les noen andres blogg.

Adrian, jeg er veldig stolt av deg. Du tok kloke avgjørelser, helt etter boka. Jeg er såååå glad for at jeg fikk ta del i ditt første rådyrfall.

Snart begynner elgjakta. Jeg lader kamera, med ekstra batteri på lomma. Trinse (Elghund) ligger i hardtrening og er skikkelig gira. Jeg håper jeg får noen fine bilder av skogens konge, død eller levende. Gleder meg. 

Ønsker dere en fortsatt fin høst - og alle jegere med børse eller kamera ønskes god jakt.

Vi blogges

Laila

#jakt #rådyr

 

 

DEN STORE HUSJAKTEN

 

For ca 1 år siden begynte vi å snakke om det. For ca 6 mndr siden begynte vi seriøst å gå på boligjakt. I dag bor vi i en enebolig, relativt landlig til, men med naboer på alle kanter. Huset har blitt for stort! Altså, ikke det at huset har vokst, men etter at de to eldste har flyttet ut så har vi rett og slett for mange rom. Hvor jålete er det ikke at strikketøyet mitt har eget rom liksom? Eller at KjæreSten min har eget rom til alt jaktutstyr? Luxus tenker du kanskje? Mulig det er det, men seriøst! Det skal holdes i orden også.

Yngstemann er blitt 16 år så det er ikke mange åra til han forlater redet. Og da vil huset virkelig bli for stort. Derfor har vi tenkt som så at tiden er kommet nå. Flytte til et mindre hus som er lett å holde i orden. Vi trenger ikke 3 etasjer, 4 soverom og alt for mye lagringsplass. Åh, kjære vårs, lagringsplass????  Vi har såååååå mye lagringsplass og det er like fullt overalt! Gurimalla som jeg gruer meg til å begynne å rydde!!!! Vi har bodd her siden 1999. Barna har vokst opp her. Her i huset har vi så mange minner. Men minnene tar vi med oss så det går nok bra. Resten av lageret aner jeg ikke hva vi skal gjøre med. Får litt sånn smerte av å kaste ting - det kunne jo hende vi fikk bruk for det? Kjekt å ha vettu :)

Så var det selve prosessen med å finne riktig hus på riktig plass. Skulle tro det ville bli enkelt da vi har noenlunde samme kriterier.

Jeg ønsker meg:

-avskilt TV-stue. Ønsker ikke å møblere stua etter hvor TV`n befinner seg.

-Separat gjeste-toalett. Ikke alltid like stas å vise frem hva vi har i av personlige remedier

-og alle kvinners drøm: Walk in closet. Trenger ingen forklaring!

-vaskerom. Et separat sådan. Lei av å tråkke over en haug med skittentøy før jeg går i dusjen.

KjæreSten min har også noen ønsker, i tillegg til at han er enig i mine (selvfølgelig):

-Egen inngang utenifra til vaskerommet.

-garasje. Og DEN bør være stor - eller i hvert fall ha mulighet til å bygge stor garasje.

-flat tomt! Pr i dag bor vi på skråtomt. Vi blir ikke yngre og flat tomt er nok lettere å holde i orden.

Poden er ikke så kravstor:

-Bra nett!!!!

Beliggenheten er han ikke så nøye på, bare det ikke er langt ute i ingenmannsland :)

Vi har vurdert ALT. Helt fra tomter og bygge selv på byggefelt til stort småbruk (nesten i ingenmannsland). Vi vil bo landlig, men det bør ikke være for langt til sentrum. Naboer er fint, men ikke for mange og ikke for tett på. Tomte-størrelse ikke under 1 mål. Helst 3 :)

Så da skulle vel saken være grei? Vi vet hva vil ha så da er det bare å løpe å kjøpe? Sukk.

Jeg er imponert over fotografene som eiendomsmeglerne benytter. Mistenker at de i noen tilfeller kryper INN i kjøkkenskap for å få så vid vinkel som mulig. Og hvordan de klarer å trylle bort hovedveien som egentlig ligger på trappa til boligen. Eller de som faktisk klarer å fjerne hele jernbanen som nærmest krysser tomta. Hvordan får de det til? Imponert er jeg i hvert fall. Det har blitt noen bomturer pga det.

Vi har også sett på hus som har falt i smak. Hvis halvparten av ønskene våre er oppfylt, så har det vært aktuelt å hive seg på budrunden. Og 2 ganger har det skjedd, at huset er solgt, trukket fra Finn.no, FØR budrunde. Da har det vært flere enn oss som fant huset interessant og gjorde privat avtale.

Her om dagen gjorde vi et nytt forsøk på visning. Der fant vi ikke mye feil, gitt. Det manglet riktignok STOR garasje, men det fantes en liten en :) Og Walk in closet var det heller ikke. Men kjære vårs, det var da skap-plass nok. Vi er veldig glade i å benytte stampen vi da, det var det ikke der, men jøss, det var jo badebasseng og utedusj. Kan alltids få plass til en stamp også :) Se her bare rant bonusene på :) God nok plass til at hundene kunne få egen ute-avdeling også. Jorde på den ene siden, skog på 2 sider og nabo på den siste siden. Innafor :) 7 minutter til sentrum.

21/9 Så nå sitter jeg her å biter negler. Skjelven i knea og tom i huet. Vi har lagt inn bud!!!!!! Kjenner hjertebanken. Dette er så spennende som det kan få blitt. Klokka går så usigelig sakte....tikk takk tikk takk.....Fristen nærmer seg.......

Klokken ble 12:00. Sms fra megler: Bud avslått. Sukk. Vi visste jo at det ville komme, for vi la oss laaaangt under prisantydning. Så da legger vi inn et høyere bud og ny runde med neglebiting, kneskjelving og enda tommere i huet ! 2 timers frist..... tikk takk tikk takk.......

Jeg er litt optimist og liker å planlegge i god tid (leste du 39-års-krisa?) så jeg er i full gang med å møblere, male og tapetsere i det nye huset....oppe i hodet mitt altså.

Klokken 14:00 Det kom motbud fra selger !! Kjære vårs. De la seg 50.000 over vårt absolutte tak. Altså, i denne sammenheng er 50.000 småpenger. Men KjæreSten min og jeg er litt over middels sta, så her skulle ikke grenser krysses nei. Vi formidler dette videre. Avviser motbud. Legger inn nytt bud på vår maxgrense. Frist 14:45.

Ny runde med neglebiting 😢 Dette er faktisk tortur! 

Kl 14:45 VI FIKK DET 👍😊

Følelsen man da sitter med er litt uvirkelig. Man er litt lamma, både i hode og kropp. Vi skal flytte. Gurimalla 😂

Onsdag 27/9 Møte hos megler. Vi signerer kontrakt. Skummelt. 

Vi flytter i januar. Da har vi 3 måneder på å rydde og kaste. Ser at vi går en spennende tid i møte 😊

Og like spennende vil det vel bli når vi omsider, og forhåpentligvis, vil motta bud på vårt eget hus? 

Husjakt er spennende, uten tvil. Lykke til, alle der ute, som er på husjakt 👍

Vi blogges 😊

Laila

 

 

Terapi i norsk natur - bilder

God morgen :)

Det hender at jeg og kajakken tar en tur på egenhånd. Det holder at jeg finner en liten vik og padler rundt etter små skatter. Kamera er selvfølgelig med :)

Når vi reiste fra Svalbard så tenkte jeg, litt dystert, at all annen natur ville fremstå som kjedelig og veldig "vanlig". Ingen magiske øyeblikk. Men jeg tok feil. Magiske øyeblikk får du hvis du tar deg tid til å se etter dem.

 

Fordelen med kajakk er at man kommer frem overalt....vel, nesten da :)

 

Det er enkelte ting man ikke drar uten :)

 

Mens jeg padlet rundt i vika fikk jeg plutselig se denne. Stakkars liten, noen har glemt den bort.

Tenkte for meg selv at det hadde vært gøy å ha en foto-serie med glemte båter......

 

Kajakk VS sunket båt. Mye rart man får seg til å gjøre når man er alene :)

Det å være ute i naturen, helt for seg selv, gir rom for mange tanker. Terapi for sjelen.

Man hører vinden suse, det skvulper i vannkanten og fuglene kvitrer.....

 

Og tenke seg til...jeg fant enda en glemt båt................

 

...........og enda en :) Denne var "skikkelig" glemt.

 

Og en liten bit inne i skogen var det jaggu en til :)

Slike funn er som magi for en med fotodilla :)

 

Sånne korte turer, helt for meg selv, med kamera og nistepakke, med eller uten kajakk....Det er magi hvis man tillater det å være det.

 

Ønsker deg en magisk søndag :)

Vil du se mer bilder? Følg meg gjerne på Instagram lerw73

Vi blogges :)

Laila

#båt #foto #terapi

 

 

 

 

 

Jada, vi klarte det, min MC og jeg.

Dette innlegget handler kun om min opplevelse med å ha Morbus Chron (MC) og tankene man gjør seg i en heller uvant situasjon.

Jeg er ingen tankeleser og har ingen formening om hva andre tenker i gitte situasjoner. Men jeg har full kontroll på mine egne tanker og jeg mistenker at de er litt annerledes enn hva mitt reisefølge tenkte på.

Jeg er medlem på en FB-side for alle som har, eller er i familie med, noen med en eller flere "magediagnoser" #IBD Inflamatorisk tarmbetennelse. Etter endt, vellykket, Svalbard-opphold, la jeg ut et innlegg og det fikk mye positiv respons. Det er dette innlegget jeg nå skal dele.

JADA 👍 VI KLARTE DET, MIN MC OG JEG.
Har jeg MC og føler at livet er noe, bokstavelig talt, dritt?
Det har jeg.
Føler jeg meg både lat og fet når "orker ikke, gidder ikke, la meg være"-følelsen er den som dominerer tilværelsen?
Ja, sånn har jeg det.
Er livet mitt preget av "desperat-blikk-etter-nærmeste-wc-i-tilfelle-krise" uansett hvor jeg er?
Jepp, der har vi meg igjen 😂

Er du medlem på denne siden så antar jeg at du, eller noen av dine nærmeste, har tilsvarende hverdagsfølelser. Derfor skal min hverdag ikke legges ut nå. Det jeg derimot vil dele med dere (hvis dere orker å lese til slutten) er hva jeg og min faste følgesvenn, MC, har gjennomført.

Vi har vært på tur. Jepp, og ikke på hvilken som helst tur i nabolaget. Neida, vi dro likegodt til Svalbard (fra Østfold). 
Jaha, og hva er så det store med det? Mange reiser f.eks til syden og har like store hverdagsutfordringer som meg.
Men min MC og jeg pakka likegodt skipssekken og la ut på en 4 dagers kajakk-ekspedisjon i villmarken!

Sammen med oss var min ektemann og 10 personer jeg overhode ikke kjenner. 
Ser du det for deg? Ikke? OK, jeg skal forsøke å beskrive det:
Svalbard er kaldt, selv i august. 
Først tar man på truse og overdel i ull. Så tar man på 2 sett superundertøy, fleecegenser og ullgenser. Så er det på med vindtett/vanntett bukse/jakke. Og så jobber man febrilsk med å komme inn i tørrdrakten. (Man kler hverken av eller på seg på 2 min for å si det sånn. ) denne tørrdrakten blir nærmest hermetisk lukket. På med votter, lue og skjerf. Man kan brått få assosiasjoner til Michelin-gubben 😂


Denne velpolstra og hermetisk lukkede figuren skal da, grasiøst og elegant, entre en kajakk. Når den oppgaven er utført, så angrer man ikke og vil ut igjen med det første. Da venter man til neste destinasjon er nådd! I et annet forum ville jeg nå ha utbrodert alle de helt faaaantastiske naturopplevelsene underveis. Men i stedet er det de indre organer som nå skal ut i rampelyset 😂
Altså, fikk dere med dere at kroppen var hermetisk lukket inne?
Etter 2-3 timer med ganske tøffe fysiske bevegelser fra hofte og opp...(det var litt mer enn små krusninger på vannoverflaten) ... bevegelser som, kremt, fremprovoserer de naturligste utslipp. Og de utslippa har man ingen kontroll på i vår situasjon. 
Nåja, destinasjon er nådd og trørrdrakten skal av, i ei klynge på 12 (10 ukjente) Og DEN følelsen når man drar i glidelåsen (som sitter relativt tett opptil snyteskaftet) og 2-3 timers naturlig odør slippes fri 🙈🙉🙊 
På de etterfulgte måletappene så gikk jeg litt utenfor gruppen før jeg slapp odøren ut i friheten 😂

Vi skulle overnatte i telt, i villmarken, på steppene på Svalbard. Ikke fikk vi gå langt fra camp pga isbjørn-fare. Do-områder ble pekt ut. Vi fikk alle tildelt en brødpose som inneholdt 1 dorull, antibac og fyrstikker. 
Sikkert mange av dere som er vane med å ferdes i villmarken og forstår dette umiddelbart. Jeg er ikke vane med den slags "sanitær-forhold" og etterspurte bruksanvisning.
1:fjern en litt stor Stein fra bakken.
2:fyll hullet etter steinen med avf
3: tørk deg og legg papiret til siden
4: legg steinen tilbake
5: sett fyr på papiret- vi etterlater ikke spor i naturen, gjør vi vel???


De som har funnet på dette geniale sanitær-opplegget vet IKKE hva som skjer når MC er på naturbesøk. Tenn fyr på??
Altså, for det første så blåste det "nordavind fra alle kanter" og for det andre så var papiret langt fra tørt. 
Antibac inneholder 70% sprit. Sprit brenner. Problem løst. Gratis tips til dere som ønsker det 👍
Alt løste seg. Men det var en barriere. Et langt skritt utenfor komfortsonen. Men MC og jeg ( og halve dorullen til ektemannen) klarte det 👍
Og så var det nattesøvnen. 
Punkt 1: slå opp telt i ytterkant av alle andre, med teltåpningen nærmest "sanitær-anlegget"
Punkt 2: påse at teltsnorer og plugger ikke hindrer fri spurt til omtalte anlegg.
Punkt 3: ikke snu deg rundt 5 ganger i soveposen. (Når MC våkner før meg og glidelåsen befinner seg et eller annet sted bak på ryggen- panikk) 
Men vi klarte det- MC og jeg 😍

 

Verdens vakreste sanitæranlegg

Når man egentlig kan sove 14 timer i døgnet og ellers gjøre minst mulig, kan en slik tur by på uante utfordringer. F.eks "isbjørnvakt" Joda, alle måtte gå 1 time hver, på natten, som isbjørnvakt. Når man vanligvis bruker 2 timer på morningen til å få begge øya til å være åpne-samtidig- er det tøft at man har 5 min fra drømmeland, til å ha ansvaret for at 11 mennesker ikke skal bli bjørnemat. Men MC og jeg fiksa det også. Fordelen var at det var dagslys hele døgnet.

Etter 4 døgn oppdaget jeg at mine turkamerater også lukta dritt. Alle lengtet etter en dusj og litt andre sanitær-forhold. Jeg var i godt selskap 😂
I forkant av turen var både jeg, min MC og alle i min omgangskrets litt skeptiske til dette opplegget. 
Men vet dere hva? VI KLARTE DET, MIN MC OG JEG 👍
Jeg er stolt av oss 😍 

Mitt lille håp er at hvis DU egentlig har lyst på et døgn, eller mer, ute i naturen ,men bare ser begrensninger og utfordringer.... ja, det kan gå dritt. Nei, du orker ikke, klarer ikke, gidder ikke.... prøv! 
Etter hjemkomst sov jeg i nesten 2 døgn og var totalt utslitt. Men hva sitter jeg igjen med nå i ettertid?
MESTRINGSFØLELSE 👍 og ikke minst en fantastisk naturopplevelse.
Gleder meg til å møte deg og din MC på neste telt-tur 👍
 

Det viktigste legger man på toppen :)

En, for meg, hysterisk morsom greie var at jeg sendte dette innlegget til min far. Han begynte å lese, men kunne ikke helt skjønne at jeg hadde kjørt MC til Svalbard :) Han er jo søt også da, min far

   Ja, jeg kjører MC (Profilbilde fra FB) Det har en helt egen historie: Les 39-års-krisa :)

PS: Om du vil vite når, hva og hvorfor vi endte opp med å reise til Svalbard, kan du lese den historien i "Kjærstetur - Del 1-5" her på bloggen min.

Vi blogges :)

Laila

#Morbus Chron #kajakk  #Svalbard

 

 

KJÆRSTETUR-DEL 5 -Kajakktur

Foto: Sofi Wennstig, en av våre fantastiske guider :)

Kajakk-tur på Svalbard. En opplevelse for livet.

Endelig er vi i gang :) Alle som skulle med på turen møttes for første gang. Det var en del instrukser som skulle deles ut. Og vi skulle pakke kajakkene. Dette var litt nytt for oss da. Ingen følgebåt her nei :) Hehe. Vi fikk utdelt det nødvendigste av proviant. Når vi var ferdige var vi litt usikre på om kajakken ville holde seg flytende :) Ojameg, den ble tung!!!!

Vi var 12 mennesker som skulle på denne turen inkl 3 guider. Her ble det snakket dansk, svensk, tysk, engelsk og russisk i en salig blanding. Vi er ikke så sterke i engelsken vi da, men man kommer langt med tegnspråk :)

Instruksene som ble delt ut var enkle og logiske: Hold dere samlet. Ikke gå utenfor camp uten guide. Ser dere isbjørn så skal guide varsles FØR dere tar selfie! Ikke forsøple naturen, all søppel tar vi med oss.

 

Kajakkene ble fraktet til en båt og bært om bord. Nevnte jeg tungt?? Tror vår var den tyngste :) Hallo! Vi er amatører og jeg var livredd for å fryse, så klær var pakket med så det skulle holde :)

Om bord på båten hang denne tavla. 7 isbjørner var blitt sett. Stakkars KjæreSten min, sjansen for å oppleve isbjørn var nok ikke så stor.

Vi fikk sett skyggen av en knølhval på turen da :)

 

Reprise: Seeeeee såååå vakkert a ???? Åååååååhhhh.......

 

Vi fikk være med om en ganske spesiell opplevelse. Sysselmannen på Svalbard skulle ha øvelse på "vår" båt.

 

De er ganske tøffe de folka der altså :)

 

Tja, ser jo rimelig avslappet ut da :)

 

Mye spennende på land også :) Gammel båt? Ups, må dokumenteres :)

 

Dette fjellet var utrolig spesielt.

 

Vakkert? Ikke sant?

 

Foto: Ukjent. Men bildet er av oss da. Er vi turister så er vi turister. Unnskyld, kan du ta et bilde av oss?

Jeg måtte jo holde meg på dekk vettu. For TENK (igjen) om jeg gikk glipp av noe? Katastrofe!

 

Og se der ja. Hadde jeg gjort som de andre og gått inn på båten, så hadde jeg aldri fått sett denne regnbuen.

 

Vi har kommet til dagens mål. Pyramiden, russisk gruveby. Nevnte jeg noe om overvekt på disse kajakkene???

På Pyramiden skulle det settes opp camp. Det var en liten utfordring da det blåste ganske friskt. Men vi hjalp hverandre og kom på plass.

 

Nam nam :( Men det er rart med det. Ute i friluft smaker ALT godt :)

 

Hele byen var en spøkelsesby. Alt var forlatt. De eneste som så ut til å trives her var måkene. Og de hadde okkupert alle boliger utvendig.

 

Måkene hadde bygget reir i alle vinduskarmene. Litt spesielt?

 

Hva glor du på liksom? hehe.

 

Også de store murbygningene hadde blitt omvandlet til fuglehus.

 

Og alle måkene snudde rumpen til :) Hehe. det var nå mest pga vinden det da.

 

Se så øde det er. Men på en merkelig måte så var det vakkert likevel :)

Denne jernhunden hadde en litt spesiell historie. Dette er som sagt en gammel russisk gruveby. Og russerne er rare de. Når man hadde arbeidet i gruvene i 1 år, så skulle man innvies. Da var man liksom blitt en del av teamet og man skulle igjennom en slags dåp. Nykomlingen skulle da by de erfarne gruvearbeiderne på et festmåltid med MASSE god drikke. Etter endt fest fikk den stakkars nykomlingen en vurdering på hvordan arrangementet hadde vært. Hadde festen vært veldig bra, fikk man en liten jernhund. Var festen nærmest en katastrofe, så ble jernhunden gedigen. Og så var det selvfølgelig størrelser som "litt større" og medium i mellom der. Men greia var at uansett størrelse på jernhunden man fikk, så skulle den slepes fra gruva og ned til kaia for så å vippes ut i havet. Det var ganske langt fra gruva til kaia!  

 

Utsikten fra campen :)

 

Foto: Ukjent. Her lånes kamera ut villig vekk :)

 

Så var det tid for å legge ut på padletur. Vi befinner oss her i Billefjorden.

Kajakken er lastet full både innvendig og utvendig. Men det gikk fint å nyte utsikten likevel :)

 

Vi hadde relativt korte etapper. 6-8 km holder det for amatører som oss. Men her var det ingen som hadde dårlig tid og vi koste oss veldig.

 

Her slår vi camp for nest siste gang. Vi er ikke kresne med underlaget, er vi vel? Rett ned på stengrunn.

 

KjæreSten min og jeg ruslet litt for oss selv nede ved vannet. Vi finner revespor...og spor etter reinsdyr.....og GURIMALLA!!! Er det isbjørn-spor??? Vi studerer sporet både lenge og vel. KjæreSten min var egentlig ikke i tvil om at vi hadde funnet fotspor etter en liten isbjørn. Kjære vårs, hvor spennende er ikke det da? Dokumenteres!

Litt andektige etter funnet bestemmer vi oss for å vise det til de andre. Vi snur oss mot campen og begynner å gå. Etter bare noen få skritt tar det helt fyr i mannen min. Han hveser noe mellom fortenna mot meg og legger på sprang. Jeg kan ikke huske å ha sett han springe så fort noen gang :)

Han setter kursen mot campen og henvender seg til sjefs-guiden "Polarbeer" sier han og peker forbi campen. Stakkars guiden satt kaffen i halsen og kom seg på bena i et vanvittig tempo.

Etter åndeløs venting og forsiktig søken, ble isbjørnene lokalisert.

 

Mor og to unger slo seg likegodt ned ca 300 meter fra vår camp. De hadde kommet for å bli.

De valgte rett og slett å overnatte her.

Leste dere KJÆRSTETUR DEL 1???? Der Irene påstår at ho fikk gåsehud helt opp i hårrota? Vel, på dette tidspunktet skjønte jeg nøyaktig hva ho mente. FOR EN OPPLEVELSE !!

Har du sett noe så nydelig?

 

Her tar jeg bilde av bakhodet til KjæreSten min. Hvis du ser godt etter, så ser du noen hvite "dotter" langt der borte, ca 300 meter. KjæreSten min mente at de var alt for langt unna. Jeg var dyyyypt uenig :) Nærme nok! Har bra linse :)

Hællannuffen vettu.

Jeg sto lenge å beundret isbjørnene og kunne ha stått der enda lenger. Men jeg fikk gå opp på høyden å se dem ved flere anledninger. Alle var mest glad på KjæreSten min sin vegne. Han hadde jo uttrykt dette ønsket fra første dag.

Jeg har ikke nevnt det, men på denne turen var vi avskåret fra resten av verden. 4 døgn uten nett!!! Det gikk helt fint frem til denne opplevelsen. Gurimalla som vi gledet oss til å fortelle dette til de der hjemme.

 

 

Absolutt ingenting kunne toppe isbjørn-opplevelsen. Men det var likevel artig å få besøk av denne lille luringen. Han kom helt inn i campen vår, på jakt etter noe spiselig.

 

Ikke så bra bilde av reven, men jeg syntes kombinasjonen gevær og rev var, vel hmmmm, litt spesiell :)

Den var jo riktig søt da :)

 

Foto: Sofi Wennstig,

Isbjønene lå fortsatt på "plassen sin" når vi forlot campen. Det var nesten litt vemodig å dra derfra. Men vi måtte videre.

 

 

 

Vi padlet så nærme isbreen det var forsvarlig. Her fikk jeg fanget en liten kalving på bildet. Den var liten, ja, men du verden som den laga støy.

 

Det å padle mellom isflak er ganske spesielt.

 

Foto: Sofi Wennstig,

Ser det ikke hærlig ut? Det var helt magisk skal jeg fortelle dere. Rett og slett MAGISK :)

Her slår vi leir for siste gang. Man føler seg ganske liten når man ser på omgivelsene. Gurimalla, det er vakkert vettu :)

Foto: Ukjent....reisefølge. Det er jo hyggelig å komme med på samme bilde da :)

 

Her gikk jeg bananas med kamera!!! REPRISE: Gurimalla.....osv

 

Dere skjønner hva jeg mener eller? Har du sett noe så vakkert??????

 

Selv om det er veldig begrenset med vegetasjon på Svalbard så dukker det opp noen fargeklatter her og der.

 

Ingen camp uten bål. Vi satt hele gjengen rundt bålet, siste kvelden, og hadde det helt hærlig.

 

Dette er motiver JEG liker å ta bilde av (Det har dere muligens skjønt?)

 

.......og dette er hva KjæreSten min tar bilde av :)

 

Foto: Sofi Wennstig,

Er man på kjærstetur, så er man på kjærstetur :) Vi er litt søte da.

Her er vi klare for siste etappe før "hjemreise"

Foto: Sofi Wennstig,

Litt over middels fornøyde med egen prestasjon, for vi er tross alt nybegynnere i faget :)

 

 

Et lite sukk og seeee sååååå vakkert fra foran i kajakken og et annet sukk fra bakerst i kajakken :)

 

Vi overlevde siste etappe også. Men det skal sies at det var et slit. Det var ekstremt høye bølger. Kajakken foran oss så vi, så vi ikke, så vi, så vi ikke....De ble borte i bølgene. Men vi klarte det :)

 

Vi var litt spente på hvordan vi og kajakkene skulle komme oss om bord på båten.....

Men dette hadde de gjort før og hadde full kontroll :)

 

Stilig? Vi syntes ihverfall det :)

 

 

Et siste bilde av et vakkert fjell før vi gikk om bord i båten.

For første gang på hele turen, ga jeg litt beng i alt som het utsikt! Jeg plana ut på en benk ombord og var bare såååå sliten. Men kjære vårs, såååååå lykkelig og stappfull av spektakulære opplevelser.

Tilbake i Longyearbyen ble det pakket ut av kajakkene i rekordfart, en tur innom hotellet for å DUSJE (med store bokstaver ja) før vi skulle ut å spise middag med resten av reisefølget. Når vi kommer ut etter middagen er dette synet som møter oss! Tenk at vi skulle få oppleve midnattssola også. Kan det bli bedre? 

 

Etter hjemkomst måtte jeg lage et bilde til KjæreSten min. Skikkelig amatør på Photoshop, men han ble fornøyd.

Dette har vært en helt magisk reise for oss. Håper at du har kost deg litt med mange bilder og færre ord? Dere skjønner hvorfor Svalbard ikke kan beskrives med ord? Hvordan beskrive MAGI?

Ja, jeg har Morbus Chron, en usynlig sykdom. Men det er likevel mye man kan gjøre hvis man bestemmer seg for det. I morgen kommer det et lite innlegg på hvordan Morbus og jeg taklet turen. Det er nemlig et kapittel for seg.

Jeg håper på forståelse for at jeg delte Kjærsteturen inn i flere innlegg. Tror nemlig dere hadde fått litt overdose ellers :)

Jeg vil her også rette en STOR takk til guidene fra #svalbardwildlifeexpeditions. Måten de tok vare på vår sikkerhet var enestående, både på vann og på land. De var særdeles hyggelige og lette å omgås. At KjæreSten min fikk sitt livs øyeblikk er nok ikke deres fortjeneste, men måten de håndterte situasjonen på var eksemplarisk. Sikkerhet først, selfie etterpå. Jeg anbefaler dette selskapet på det aller varmeste :) En stor takk til resten av reisefølget også. En fantastisk hærlig gjeng.

Frister det med en tur til Svalbard???

Vi blogges i morgen :)

Laila

 

 

#Svalbard #polarbeer #isbjørn #kajakk #Billefjorden #svalbardwildlifeexpeditions

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KJÆRSTETUR-Del 4 - endelig

 

Endelig avreise. Svalbard, her kommer vi :) Bilde nr 1 viser oss det første glimtet av Svalbard, tatt fra flyet :) Gurimalla så vakkert. Kjente at forventningene økte betraktelig :)

Første oppgave var å finne riktig hotell Det viste seg å ikke være noe problem. De eneste forholda som var store, var naturen :) Ellers er det ganske små forhold og distanser i Longyearbyen. Jeg har ikke tenkt å opplyse dere om alle fakta om byen eller Svalbard generelt. Det må dere Google :)

Det viste seg brått at her var det andre skikker enn det vi var vane med. Tøfler :) Sexy brune tøfler. Ikke mulig å tre feil ben inni heller. Like god passform til begge føttene. Haha. Og det var ikke bare på hotellet det var sko-forbud. Det gjaldt stort sett overalt, bortsett fra kjøpesenter :)

Nederst i Longyearbyen ligger dette fjellet. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi var nedom der. Har du sett på maken? Jeg har ikke turt å telle antall bilder heller, fra dette fjellet. For det ble mange! Skyene flyttet jo på seg jo, og da måtte jeg knipse en gang til og..... Heller har jeg ikke tall på hvor mange ganger KjæreSten min fikk høre: "Næmen se da. Det er jo sååååå vakkert jo" :)

 

På vår vandring gjennom sentrum - det er en relativt kort gate - oppdaget vi at innbyggerne hadde fantasien i orden :) Elsker sånne ordspill. Hærlig.

Dette er fra en nedlagt gruve ikke langt fra hotellet. Nei, det var sant, her var det ikke langt til noen ting :) hihi.

Jeg blir jo veldig fasinert jeg da. Tenke seg til, der rusler reinsdyret midt i veien a gitt. KjæreSten min tenkte også det, på sin måte: "Hæ? Mat midt i veien?"

Her er vi på vei fra den nyeste bydelen av Longyearbyen. Og den nye delen heter, ikke overraskende, Nybyen :) Hvorfor gjøre det vanskelig liksom? :) Men dere, sjekk det fjellet i bakgunnen a??? Gurimalla! Sett noe så MAJESTETISK??

 

Så var det tid for hundeslede-tur på hjul. Nå er vi litt i overkant glad i hunder vi da, så dette var spesielt.

KjæreSten min fikk innta førerplassen. Han var så flink atter.

Og så bare MÅTTE jeg ta en selfie. Kjære vårs, dette kledde jeg? Haha. Men det var kaldt, må vite, og livredd for å fryse vettu. Har vel kommet i den alderen hvor man foretrekker komfort foran skjønnhet. Haha.

 

Turen gikk i passe tempo :) Klarte helt fint å knipse bilder underveis :) Seeee så vakkert a!!! (Jada, det er vakkert - hører jeg som et litt oppgitt ekko fra førerplassen :) )

Etter turen fikk vi hilse på de aller minste. Og hundeelskere som vi er var dette selvfølgelig flotte greier. Har dere sett noe sååååå nyyyydelig?

Guiden truet med å telle valper før han lot meg gå!! Kan du skjønne det?? Hmmm, men den hadde fått plass i lomma altså :)

 

Vi brukte mye tid på å vandre rundt i nærområdet - åja det var sant - nærområdet var det eneste som fantes :) Fotoapparatet var med da vettu. Alt må dokumenteres :)

Denne lille krabaten lot meg ta bilder, så mange jeg ville, mora, derimot, syntes at jeg skulle pelle meg bort. Ho gikk til angrep på lua mi gitt :) Jada jada, jeg går vekk nå. Ho kjefta lenge etter at jeg hadde flytta meg. Makan til kjeftesmelle da!

Reprise: Ååååååå seeeee såååååå vakkert a!!!

 

Jepp, litt sånn romantisk bilde fra vannkanten. Hallo! Vi er da på KJÆRSTETUR

 

Ja jeg sier det jeg. Tenk at man skulle treffe kjentfolk på Svalbard :) Det resulterte i en bedre middag - med tøfler på bena - og hyggelig prat.

Vi var litt kulturelle på turen også da. Svinga innom et museum - med tøfler på bena - for å lære litt historie. Der kan du se, Adrian, mor og far kan også :) Vi fant en hel avdeling dekket med reinsdyrskinn, en vegg full av faktabøker og her var det bare å slå seg ned :)

 

På en av vandringen kom vi over denne. Ganske umulig å ikke få øye på den egentlig. Så da vet vi hvor posten til Julenissen havner hen :)

 

Jaktsesongen var noen uker unna, så Rudolf fikk all den matro han ville ha. Kun sånne innpåslitne turister som skulle ta bilder fra alle vinkler :)

 

Det var et rikt dyreliv til tross for karrig landskap. Ikke et tre å se i mils omkrets, men fuglene fikk visst det de trengte likevel.

 

Og ingen drar vel til Svalbard uten å ta bilde av dette skiltet?

 

Lov meg at dere ALDRI drar til Svalbard uten å booke guidet tur med denne mannen :) Han er stedets største kjendis. BBC fulgte han på jobb og det er laget en dokumentar. Jeg skjønner hvorfor. Han hadde en unik innlevelsesevne og hadde utrolig mange historier på lager. Wiggo heter han. Det er bare å Google Wiggo og Svalbard :)

 

Jada, så måtte jeg jo kjøpe et nytt troll til samlingen. Han bare ropte til meg fra butikkhylla og jeg klarte ikke å motstå :) Veldig søt da :)

 

Båttur til Barentsburg. Turen tok 9 timer og var full av inntrykk. Jeg satt på dekk stort sett hele turen. Hakket tenner og klarte knapt å trykke på kamera, men TENK om jeg gikk glipp av noe???? Katastrofe!

KjæreSten min fikk også låne kamera.....en sjelden gang :)

 

Det er litt synd at jeg ikke får vist dere hvilket fargespekter det var på denne isbreen. MAJESTETISK :)

 

En fra mannskapet om bord rodde ut å hentet is til oss :) KjæreSten min drikker ikke brunt brennvin av noe slag, men denne gangen skulle det smakes. En liten Whisky med 900 år gammel is? Tøft. 

 

Jeg er ikke spesielt opptatt av båter/skuter. Men denne var vel flott??

 

Barentsburg. En gruveby så utrolig full av kontraster. Gammelt og nytt om hverandre. Spennende.

 

Og man setter seg ikke slik uten at mor får tatt bilde! Elsker alt på dette bildet :)

 

Fotograf: Ukjent. Var bare en stakkar som tilfeldigvis var der og fikk låne kamera mitt :) Tusen takk :)

 

Og der kom jaggu Hurtigruta også. Den har jeg aldri sett på ordentlig før, så det var spennende. Foto: KjæreSten min :)

 

Vi passerte dette fjellet. Ble helt hypnotisert jeg. Gurimalla! Har`ru sett noe så vakkert a? Det sukker bak ryggen min, ja kjære, det er så vakkert atter :)

Og nå er jeg egentlig kommet frem til turens høydepunkt: 4 dagers kajakk padling, sove i telt og kanskje få oppleve isbjørnen i sitt rette element? Men jeg ser også at dette ble et laaaaaaangt innlegg og mulig dere er litt mettet på bilder for øyeblikket?

Jeg vet ikke helt hva reglene, eller "normalen" er i denne bloggeverdenen. Har egentlig ikke sett andre som deler opp. Noen grunn for det?

Jeg tar i hvert fall sjansen og lar padleturen få bli en egen blogg.

Så da blogges vi igjen i morgen da?

Laila

 

 

 

 

 

KJÆRSTETUR-Del 3-Øvelse

Hei igjen :) Klare for fortsettelsen? (Har du ikke fått med deg begynnelsen? KJÆRSTETUR DEL 1 blogget jeg om på mandag, lurt å begynne der :))

All proviant vi trengte for å overnatte ute var ferdig pakket for lenge siden. Det befant seg i bilen til Irene slik at KjæreSten ikke skulle se det. Provianten ble lastet over i båten til Junior, Adrian. Jeg var nemlig av den formening av jomfruturen i kajakk skulle utføres uten ballast! Vi ville ha mer enn nok med å holde balansen o vi ikke skulle bekymre oss for bagasjen også :) Dermed fikk vi også følgebåt :) Genialt. Adrian syntes det var en ganske kjedelig tur, det gikk jo sååååååå sakte. Hva han egentlig tenkte på, når han så sin mor og far, mer eller mindre hjelpeløst plaskende ute på vannet holdt han munn om.

Foto: Irene Wold Aarbu

Men vi fikk jo litt teken på det etter hvert da. Vi kom oss i hvert fall framover :)

Det var først når vi hadde kommet i land på øya, at KjæreSten fikk hele historien. Det var jo greit for han å få et sjokk servert og fordøyd før neste sjokk? Ikke sant?

Først ble han nærmest tvunget opp i en kajakk. Skjønner at den kom litt brått på. Så det faktum at kjærringa hadde planlagt å overnatte UTE. Kan ta litt tid å fordøye sånt.

Vi fyra i bålet og hadde det riktig koselig da jeg ber om ordet:

"Du, KjæreSten min, nå skal du høre. Denne turen er bare begynnelsen. I løpet av sommeren håper jeg at vi kan ta riktig mange padleturer. Du skjønner det at vi må øve se. I august reiser vi nemlig til Svalbard, i 10 dager" (Her skulle jeg så absolutt ha tatt et bilde av hans ansiktsuttrykk) Jeg lot det synke litt inn før jeg fortsatte: "Vi skal være med på hundesledetur og dagstur med båt" Tar også her en pause for å la det synke inn "Og så, kjære deg, skal vi på 4 dagers padletur" Bomben var sluppet og han var og forble taus. Jeg lot han få det tida han trengte......Så utbryter han: "Dæven! Tenk om vi får se isbjørn!" Og dermed så var alt bare helt greit :) Jeg hadde tatt med alle papirer slik at han kunne få lese alle detaljer. Vi pratet ikke om så mye annet den kvelden - min første natt uten tak over hodet siden 1993.

Morgenen etter våkner jeg opp med en, i overkant, blid ektemann. Bålet ble tent og kaffekjelen satt på plass. Skravla gikk jamt på oss begge. Og det var sååååå deilig å endelig kunne snakke med KjæreSten min om neste KJÆRSTETUR. Ikke lenger noen frykt for å forsnakke meg. HÆRLIG :)

 

Jeg fløy litt rundt på øya for å ta litt bilder og dette er hva vi hadde utsikt til på denne morningen.

Litt ut på dagen kom Irene og Adrian for å hente provianten.

 

De var selvfølgelig veldig spente på hvordan KjæreSten min hadde reagert på overraskelsen :) De fikk alle detaljer servert.

Passer her på å sende en STOR TAKK til dere to som gjorde jomfruturen vår til en suksess

Tuuuuuusen takk, Irene og Adrian

Resten av sommeren 2017 har KjæreSten min og jeg tilbrakt mye tid i Kaj og Akk (Jeg må nå ha navn på alt da vettu) og vi har hatt mange fine turer. Det har ikke blitt så ofte som ønskelig, men vi har kost oss veldig. Vi har også forsøkt oss på å velte - kontrollert og nære land. Selve velten var ikke vanskelig, men det å komme seg opp i kajakken igjen var langt vanskeligere enn vi trodde.

Vi har også tatt noen selfie da vettu :) Adrian mener at selfie er barnslig :)

Så da legger vi ut på den ene turen etter den andre. Sitter på berget og vifter med tærne.

KjæreSten min har av en eller annen grunn, bestemt at hatt må man ha på padletur :)

Som sagt, vi har ikke fått øvd like mye på padlingen som ønskelig, men vi følte at vi var litt klare for padling på Svalbard likevel :)

Foto: Irene Wold Aarbu

KjæreSten min prater mest om håpet for å få sett isbjørn. Jeg er nok mest opptatt av å ikke fryse i hjel. Har jeg nevnt at jeg er en skikkelig frysepinne? Jepp, det er jeg, men til isbjørnlandet skal vi!

I morgen skal dere få lese hvordan det gikk på Svalbard. Jeg går sjelden noe sted uten kamera, så det blir nok mye bilder og litt mindre tekst. Svalbard går nemlig ikke an å beskrive med ord :)

Vi blogges igjen i morgen

Laila

KJÆRSTETUR- Del 2-Shopping

Far fester dagens resultat av gal datters shopping :)

God morgen og klar for fortsettelsen på KJÆRSTETUR?

Jeg er ikke noe friluftsmenneske, eller her må jeg korrigere litt: Jeg VAR ikke noe friluftsmenneske på denne tiden for 1 år siden. Visst syntes jeg det kunne være hyggelig med en og annen rusletur i naturen, men ingen overdrivelse takk! Ligge i telt gjorde jeg siste gangen i 1993. Padle hadde jeg ikke gjort før historien i Kjærstetur Del 1. Jeg er gift med KjæreSten min som er skogens sønn og friluftsmenneske av dimensjoner.

KjæreSten min har tidligere uttalt at jeg nok aldri kommer til å gjøre noe som overrasker ham i nevneverdig grad. Ikke fordi jeg nødvendigvis er særlig kjedelig, men fordi jeg plutselig får et anfall av galskap i ny og ne. Og det er jo sant. Stakkars KjæreSten min, han har blitt utsatt for mye rart opp igjennom. Men denne gangen, tenkte jeg, skal jeg overraske ham skikkelig. Og selv om dette skulle være en hemmelighet så lenge som mulig, kunne jeg ikke dy meg for å komme med små hint. Han visste at jeg planla noe, men ante ikke hva. Stakkars mann.

Nåja, forberedelsene var mange og det var bare å sette i gang. Denne gangen var det min far og stefar som måtte utnyttes (jada, det går fint å bruke begge to samtidig) Jeg ringte først til min far og lurte på om han kunne gjøre meg en tjeneste? Ja det er klart, kom det uten betenkningstid, hva trenger du hjelp til? Når jeg da nevnte ordet "shopping"  kom det et høyt stønn fra andre enden. Jeg kunne se han for meg, synke sammen i smerte og banne kvinnfolk opp og ned et øyeblikk. Haha, stakkars far. Men når jeg fortalte hva jeg skulle shoppe så fikk pipa en annen lyd :)

Så var det stefar sin tur. Om jeg kan låne lagringsplass i skuret? Så klart jeg kunne det :) Ikke no problem.

Far og datter drar da på shoppingtur med bil og henger. Jeg hadde undersøkt litt på nett og visste sånn ca hvor vi skulle. (Så var det det med retningssans igjen da). Etter litt for mange feilkjøringer, jeg påtar meg all skyld, kom vi omsider frem.

Og der lå de, 2 splitter nye skinnende og ubrukte kajakker. De var så vakre vettu :) Far passet på at jeg fikk kjøpt med alt jeg trengte og humret litt i skjegget over datterens påfunn :) Vi bare MÅ ta en selfie far :) Mer humring, men han stilte opp :)

Klart at det kilte litt i magen når jeg dro kortet. Rimelig mye penger å bruke på noe jeg ikke var HELT sikker på ville falle i smak. Men pyttsann, kan jo legge dem ut på Finn.no hvis KjæreSten min skulle nekte å delta :)

Når kajakkene var ferdig lastet på henger fant vi veien hjemover igjen. Vi kjørte rett opp til stefar som hadde ryddet plass for galskapen :) Her kunne jeg heller ikke dy meg for å sende KjæreSten min et slags hint.

Jeg skjønner jo at det er slemt gjort å sende ham et slikt bilde. Men jeg er så usigelig skadefro :) Alt blir bare så morsomt, på KjæreSten min sine vegne. Igjen: Stakkars mann :)

Kajakkene ble plassert i skuret og skulle nå være glemt i over 6 mndr. Stakkars. I mellomtiden hadde jeg mye å gjøre. Mange mailer ble sendt og besvart til bookingselskapet. For trodde du at hele overraskelsen skulle være på en bitteliten øy i en liten sjø? Feil!

Som sagt kom jeg med alt for mange hint til KjæreSten min. Han forsto også, etter hvert, at det var noe stort jeg hadde pønsket ut denne gangen. Selv om jeg synes det er hysterisk morsomt å overraske ham, så vet både han og jeg at jeg også har et ganske avslørende ansiktsuttrykk. Han ville vite mest mulig - samtidig som han ikke ville vite.....Stakkars mann (igjen). Nåja, mens vi sitter å prater om det han ikke vet, sier han: "Jeg vet at jeg kanskje tenker litt urealistisk nå og jeg er forsiktig med forhåpninger. Men det er 2 steder jeg innerst inne har et lite håp om at vi kan dra. Om ikke denne gangen så kanskje neste?" Jeg blir jo fryktelig nysgjerrig da vettu :) Men han ville ikke la ansiktsuttrykket mitt avsløre noe, så han skrev ned de to stedene på en lapp, la lappen opp/ned og reiste på jobb. Han var ikke mer enn ute av gårdsplassen før jeg snudde lappen og holdt på å sette i halsen:

Kjære vårs, nå gjaldt det å passe munnen min fremover.

Alt jeg nå har skrevet fant sted i perioden september-oktober 2016.

Ventetiden bla lang. Alle forberedelser var gjort.

7 april 2017 drar Irene og jeg opp til stefar for å hente kajakkene. Da blir jeg plutselig grepet av angst. Tenk om KjæreSten min nekter å bli med på galskapen? Tenk om, hvis om.......Alle mulige slags tanker svirret rundt i hodet mitt. Tenk om alt dette hadde vært forgjeves? Bortkastet? Ble helt matt i knærne jeg. Heldigvis hadde jeg laget en "hemmelig" FB-gruppe hvor nære venner og familie var med. Der fikk jeg den trøsten jeg trengte. Tror nok samtlige på den FB-gruppen hadde litt medlidenhet med KjæreSten min, men samtidig gledet de seg på hans vegne. Fantastiske mennesker vettu.

Den 8 april, helg og tilbringe tid på hytta.....trodde KjæreSten min. Jeg hadde kontinuerlig sms kontakt med Irene og tiden nærmet seg raskt. Tidlig på morningen, når jeg skjønte at hun bare var 10 minutter unna hytta, fikk KjæreSten min klar beskjed: Kle godt på deg og pakk det du trenger for å overnatte 1 døgn i villmarken! Han frøs fast et lite øyeblikk før han fikk fart på kroppen. Et litt usikkert smil og masse spørsmål, uten svar og 10 min etterpå kom Irene kjørende opp foran hytta. Jeg var så nervøs at jeg glemte å ta bilde av ansiktsuttrykket til stakkars KjæreSten min. Han er heller ikke spesielt god til å skjule følelser :) Der kunne jeg lese hele spekteret av overraskelse, vantro og forundring. Hva i alle dager har kjærringa funnet på nå?

Men den kjære KjæreSten min tok utfordringen på strak arm. Han lider absolutt ikke av slik skrivekløe som jeg, men han la inn, helt uoppfordret en kommentar på FB-kjærestetur sin side (han ble invitert der til slutt) etter endt tur:

 Hei alle dere, Jeg er vel den siste som fikk innpass i denne gruppa men jeg fikk innpass til slutt😁
Først må jeg si at jeg er utelukkende positiv til hva som skal skje fremover og ikke minst en helt fortryllende helg😁
Jeg har hele livet takket ja til utfordringer, og kan adrenalinet bli satt på prøve så kjør på😊
Men hva FAEN skal jeg i en kajakk og gjøre, var det første jeg tenkte og sa da Irene  kom kjørende opp på hytta med taket fullt av små vinglete båter😁😂
OK, ne
d til vannet og ut på tur😂 om jeg var i tvil så funker hjertet som det skal, tror det stoppet 2-3 ganger det første kvarteret, tro det eller ei, men mestring følelsen kom sakte men sikkert.
For sikkerhets skyld fulgte Adrian og
Irene oss med båten ( full av proviant) tilfelle ting ikke funket som det skulle. Ikke nok med at dette var min aller første tur i kajakk, men det var faktisk sånn ca 2. Mil å padle før jeg fikk noen utrolig beroligende ord😁 nå er vi fremme kjære😘
En utrolig fin plass med gapahuk og bålplass😁 en utrolig fin kveld og natt ute i det fri, med biff, øl........og noen timer søvn.

Adrian og Irene kom tilbake i dag for og hente all provianten som var fraktet opp, takk for hjelpen begge to.
På returen gikk det nesten etter boka, frem til det kom noen kjempebølger😂 som fikk hjertet til og hoppe over noen slag og ble i urytme, telefonen virker👍 var bare og ringe Adrian, kom og hent meg😁😂 og det gjorde han heldigvis😎😂
Er nok en bit igjen før jeg er klar for og padle mellom isflak og isbjørn på Svalbard, men utfordringen tar jeg på strak arm og har ikke tenkt og legge ut farkostene på finn.no.

Laila, at du ikke er tam har jeg vært klar over siden vi traff hverandre, men at du skulle finne på det her hadde jeg aldri gjettet, gærne kjærring😘
Du gjør alt dette for meg, og jeg gjør alt dette for deg og den eneste grunn er at jeg elsker deg og vil oppleve det med deg😘

Hvis ikke dette er en kjærlighetserklæring så vet ikke jeg. Og dere fikk med dere hvor vi omsider skulle?

Vi blogges igjen i morgen tidlig. For du vil vel ha med deg fortsettelsen???

Laila

#kajakk

Litt stas 😊

Det er KLART jeg har lov til å være litt stolt? 

Når lokalavisa bruker MITT bilde som profilbilde på Facebook siden sin?

Bilde har jeg brukt i et tidligere innlegg "Naturens eget mesterverk"

Ha en fortryllende dag 😊

Lest Kjærstetur-bloggen min i dag? Del 2 kommer i morgen 😊

Vi blogges 😊

Laila

KJÆRSTETUR -Del1-Starten på galskapen

Sånn kan det se ut etter adrenalinsjokk

Hei og goooood morgen :)

Det er mye som er fantastisk bra med facebook. Det mest fantastiske synes jeg er at jeg stadig blir påmint på hvor fort tida går. Ja, du vet, når du logger deg på om morningen og du får en hyggelig beskjed på at det er gått 1 år siden aktuelle innlegg. Dette var en slik dag. Og hendelsen har definitivt brent seg fast i hukommelsen min og ga meg en ide om at jeg kan dele HELE historien med dere.....fra begynnelsen til slutten. Er redd jeg må dele historien over flere innlegg, for her er det mye detaljer som skal med. Gurimalla som jeg gleder meg til å fortelle dette :)

DET VAR EN GANG, HELT I BEGYNNELSEN.......

KjæreSten min og jeg har forsøkt å få litt alenetid opp igjennom åra. Reise på tur, som ble døpt til KJÆRSTETUR, uten barn. Tid for oss selv og pleie kjærligheten. Vi har ikke vært superflinke til å prioritere dette, men noen turer har det blitt med åra. Men det å tenke "utenfor boksen" har nok ikke vært vår sterkeste side. Vi har vært på kjærstetur i Thailand, langhelg i København og noen dager i Litauen. Helgetur til Norges hovedstad og MC tur rundt om i Norge. Sånn bare for å nevne noe. Kjærsteturene har vært fine de og vi har opplevd mye. Vi har pleiet kjærligheten og hverandre etter beste evne.

Men så har vi meg da vettu. Elsker å overraske og utfordre meg selv. Fantasien begynte å ulme på en av storby-turene vi var på. Tankene ville ikke slippe taket og jeg skjønte at her var det bare å iverksette :) Som en del av forberedelsene kunne jeg bruke min venninne, Irene. Hun lot seg villig utnytte når jeg bestilte en kanotur.

Jeg mistet min onkel i en kanoulykke når jeg bare var noen dager gammel. Derfor har min mor utviklet en slags fobi mot kano og alt som kan minne om en kano. Forståelig nok. Det har medført at jeg heller aldri har satt mine ben i en kano, eller noe som kan ligne på en kano. Men nå var tiden kommet og all skepsis ble skjøvet til side.

Vi planla derfor en rolig liten padletur i vannet rett nedenfor hytta. Jeg hadde plukket ut et mål på kartet. KjæreSten min var litt forundret over dette plutselige innfallet, men sa ikke stort på det. Den rolige padleturen viste seg å bli alt annet en rolig. Hendelsen ble selvfølgelig publisert på FB og deretter snappet opp av Dagbladet som laget en reportasje av hele greia. Jeg overlater herved ordet til Dagbladet og journalist Marie Røssland:

 

SPEKTAKULÆRT MØTE: Irene Wold Aarbu tok med seg venninna Laila Wang på hennes første kanotur. Etter 150 meter måtte de ta en pause fordi adrenalinet tok helt overhånd. Video: Irene Wold Aarbu

Elg hoppet i vannet foran venninner på kanotur:

Elg kom farlig nær på Lailas (43) første kanotur: - Herregud, jeg har gåsehud opp til hårrota

Fikk et spektakulært møte med skogens konge. 

(Dagbladet): Søndag morgen tok Irene Wold Aarbu (42) med seg venninna Laila Wang (43) på hennes første kanotur i Aremark i Østfold. Etter 150 meter med padling måtte de to venninne ta en pause, for hele kanoen ristet av adrenalin

De hadde nettopp hatt et helt spesielt møte med en fullvoksen elg.

Litt tidligere på morgenen dro Wangs ektemann, Sten-Gunnar Wang, og elghunden hans på en treningsøkt før jaktsesongen. Samtidig skulle de to damene på kanotur, men de ble litt forsinket.

- Vi var litt treige den morgenen, så vi kom oss av gårde senere enn planlagt, forteller Wold Aarbu til Dagbladet.

Det viste seg å være svært heldig for de to venninnene fra Halden. For da de endelig kom seg i kanoen var hunden Trinse allerede godt i gang med treningsøkten, og hadde sporet opp flere elg. Dette hørte damene fra kanoen.

På flukt fra ektemannens elghund

- Vi hadde akkurat satt oss i kanoen og rodd rundt 150 meter da vi hørte bjeffing og voldsomme galopp fra skogen over oss, sier Laila Wang.

Plutselig, mens Wold Aarbu satt klar med kamera, bykset elgen ut i elva foran dem, og stemningen i kanoen ble helt elektrisk.

 

- Herregud, roper Wold Aarbu bak kamera.

- Padl mot den, Laila. Padl mot den! For en opplevelse, jeg har gåsehud opp til hårrota, bryter hun ut.

Til Dagbladet forteller Wold Aarbu at det var en blanding mellom frykt og adrenalin som plutselig slo inn.

- Jeg var nok litt redd, men adrenalinet tok helt overtak, sier hun.

Måtte gå ut av kanoen

Elgen flyktet over elva, rett foran to damene, før den klatret opp på motsatt side. Mens Wold Aarbu bannet og skrek under hele opplevelsen, tok den helt ferske kanopadleren det med knusende ro.

- Jeg hørte at Irene brølte i bakgrunnen, men jeg ga helt blaffen i instruksjonene hennes. Jeg hadde nok med å holde balansen i kanoen, forteller Wang.

Da elgen var ute av syne måtte de padle rolig bort til nærmeste lille holme og ta en pause.

- Kanoen ristet. Vi måtte stoppe, gå ut av kanoen så vi kunne hoppe og juble som treåringer på julaften, forteller Wang.

- Helt utrolig

Begge beskriver opplevelsen med store ord.

- Det var helt spektakulært, nesten magisk, sier Wang.

- Helt utrolig. Jeg har sett elg flere ganger, men aldri på en så majestetisk måte, sier Wold Aarbu.

Det skal mye til for at Halden-venninnene vil oppleve en like spektakulært møte på neste kanotur.

- Jeg vil nok aldri oppleve noe lignende igjen, sier Wang.

- Dette skal vi leve på lenge, sier Wold Aarbu.

 

Legger ved linken til filmen her:

https://youtu.be/hyQ4xHSTf9c

Min kjære venninne utviser her et språkbruk en bryggesjauer fra Nord-Norge ville misunt henne. Dere er herved advart :)

Langt om lenge - og lenger enn langt - kom vi frem til målet. Jeg har nok mange sterke sider, med stedssans og avstansdsbedømmelse er ikke en av dem. Så da ikke så langt ut på kartet?

Øya var utrolig fin og det var bare å flytte rett inn :)

 

 

Gledet meg stort til å dele denne idyllen med KjæreSten min.

I morgen kommer fortsettelse på tidenes KJÆRSTETUR :)

Vi blogges :)

Laila

Følg gjerne Elskerminfiende på Facebook 😊

39-års-krisa

Jeg har alltid likt å være i forkant. Jobber riktignok best under press, men anstrenger meg til det ytterste for å starte tidlig, med hva det enn måtte være. Jeg er glad i å overraske de nære og kjære, men ikke fullt så forberedt på selv å bli overrasket. Mulig det er kontrollfreak-genet som slår til?

Livet består av mange store og små kriser. Det kommer helt an på hvordan man definerer "krise" og sammenlignet med hva. Noen kriser er man litt mer forberedt på enn andre. Jeg tenker spesielt på denne berømte 40-års-krisa. Hørt, og sett, veldig mye rart :) Min tid nærmet seg og jeg skulle være klar. Faktisk så klar at jeg planla hva krisa skulle bestå av. (Det er jo egentlig en liten krise i seg selv?)

Tidlig ungdom, før jeg fikk barn, hadde jeg en karriere som eksosrype. Siden da har det bodd en liten MC-drøm i meg (Altså motorsykkel, far, ikke MorbusChron) Men med småbarn og flere småbarn, jobb og det sosiale livet, tok fokuset bort fra drømmen. Ville ikke ha bytta det bort for noe i denne verden, men MC-drømmen ble tilsidelagt. Barna ble store, eller i hvert fall større, og man kunne begynne å prioritere litt andre ting. Så da bestemte jeg meg for at min 40-års-krise skulle bli å ta MC-lappen. Glad for jeg bestemte meg litt før Wenche Myhre. Men håper jeg kan frese rundt i en alder av 66 likevel :)

Påmeldt teorikurs og oppstart med det praktiske. Oppstart var tidlig på sommeren, jeg har bursdag i august så jeg krysset fingrene for at lappen var i boks før jeg rundet år. Kjære vårs, når man i den alderen skulle læres opp av en kjekk snørrvalp som kunne vært min sønn??  Vel, nesten da. Han hadde i hvert fall en engels tålmodighet og nerver av stål! Og jeg skjønner godt at kjørelærere må gjennomgå psykiatri-undervisning under utdannelsen. Han fikk god bruk for det, nemlig. Jeg har noe som heter adrenalin i kroppen. Det tar litt av noen ganger :)

Etter litt flere kjøreturer enn beregnet, og bestått teoriprøve, fikk jeg omsider datoen for oppkjøring. Jeg ble rimelig rund i øya når jeg så den datoen ja. På bursdagen min? Er det mulig? Snakker om tilrettelagt planlegging altså.

Dagen for både bursdag og oppkjøring kom og jeg var full av nerver og høy på adrenalin. Selve oppkjøringen husker jeg ikke noe av. Ikke fordi det gikk dårlig, men jeg fikk et svart hull i hukommelsen min i ettertid. Kan ha noe med at samtlige hjerneceller ble overarbeidet på den turen?

Omsider ruller vi nå inn på trafikkstasjonen og parkerer. Sensor har et så uttrykksløst ansikt at jeg ikke våger å gjette på resultatet. Vi setter oss ved et bord og han drar frem sitt evaluerings-skjema. Så går vi igjennom turen, punkt for punkt. Ikke så verst, egentlig, kommer jeg frem til, og han var enig. "Slettes ikke verst, gratulerer med MC-lappen." Jeg blir selvfølgelig glad, lettet og ikke minst, stolt når han tar meg i hånden og smiler bredt. Jeg utbryter: "For en hærlig 40-års-pressang! Tenk at jeg fikk lappen på 40-års-dagen min! (Ja, se det husker jeg ordrett) Han blir litt stram i smilet, kikker ned på papirene....jeg kan nærmest høre at han tenker, lenge, men ikke på hva. "Vel" sier han, litt sånn avmålt og ikke like entusiastisk som jeg forventet meg "Gratulerer med dagen og kjør pent" Vi tar avskjed og jeg kjører (bil) hjem, så blid og fornøyd at det nesten ikke er måte på :) For en helt fantastisk dag :) Lykkefølelse på høyt nivå.

 

 Foto: KjæreSten min

Litt over middels fornøyd her altså :)

KjæreSten min får overrakt nyheten i det jeg raser inn døra hjemme. Jeg babler i vei mens jeg tar på meg kjøredressen, klar for min første tur med lappen på innerlomma. Nevnte jeg babler? Jepp, i et vanvittig tempo. Opprømt og glad jo :) Bablingen avtar omsider og KjæreSten min får endelig lov til å kommentere alle detaljer jeg har bombardert ham med. "Du, kjære" sier han, rolig og behersket, med et litt oppgitt fårete glis "Gratulerer med 39-års-dagen"

 

Min såkalte 40-års-krise har resultert i fast date med KjæreSten min, 2 ganger i året, i vaskehallen :) Sååå romantisk atter :❤️❤️❤️

Ha en riktig fin helg, og husk å planlegge ting i god tid :) Kan brått bli en god historie av sånt :)

#MC #krise #planlegging

 

Oj, heisann! HVA er det der?

Jeg ser så absolutt at bloggen min kommer til å handle ganske mye om potebarn. Det er bare å innse at de er en stor del av hverdagen min.

Mine egne potebarn, Trinse og Lucky, har dere blitt introdusert for tidligere. De er som sagt, jakthunder og verdens største kjelegriser...Eh....hunder. Er det jakt eller trening på jakt,så er jeg ikke filla verdt! Da er det kun fokus på å få jobben gjort. I hverdagen må jeg imidlertid passe på hvor jeg setter bena....eller rompa. Har konstant en eller to skygger. Det de da fokuserer på, bortsett fra mat, er kos. De er nok en liten anelse bortskjemte og skikkelig "mammadalter". Aller helst vil de ha huset fritt for fremmede individer av hunderasen. Det er så leit med sånn konkurranse om oppmerksomheten vettu. Kort sagt så er de ganske like, til tross for den åpenbare ulikheten.

Så kommer nesteldste junior og svigerdatter på besøk da. Jeg har overraskende nok blitt bestemor siden sist de var innom. Jeg må ærlig innrømme at det nye pote- barnebarnet ikke er helt "min stil" tatt i betraktning hva slags potebarn jeg har fra før. Aldri helt hatt sansen for type hund-i-veske. Men så er det noe med det da, at det går nå an å gi vesenet en sjanse. Jeg gjør som bestemødre flest: henter godsaker :) og kontakten er der, ganske umiddelbart :) Jeg prøver å overse blikk og kroppsholdningene til de to andre. Men om blikk kunne drepe, så hadde pote-barnebarnet ligget dårlig an.  Kjære vårs, den er jo riktig søt da, Hællannuffen og det greiene vettu, sånn som bestemødre gjerne er. Kjente at jeg gikk helt naturlig inn i rollen. 

Mine to potebarn viste tydelig tegn på lettelse når det lille nurket reiste sin vei. Fanget til mor er ledig: førstemann!!! 

Det er merkelig rart hvordan vi mennesker inntar roller, ikke bare som mamma/pappa til våre husdyr, men også nå, besteforeldre-rollen. Det er nok bare sånn det blir når man er litt over middels dyrekjær. Men litt tussete er vel lov å bli?

Ha en strålende fin dag :)

 

 

Det bor et lite troll i oss alle

Jeg elsker troll! Det er et faktum og jeg skylder på arvelig belastning. Min mor elsker troll og har samlet på disse i en årrekke. Jeg har min egen samling. Jeg er ikke spesielt begeistret for tanntroll. Rumpetroll har jeg heller ingen stor fasinasjon for. Men verden er full av troll. Kongen kalte dronningen for et troll. Det finnes troll i skogen, hvis man har en god porsjon fantasi. Det finnes slike monster-troll under sengen. Så har vi krympe-trolla i garderobeskapet.(De tilhører ikke min favoritt, likevel har jeg mange generasjoner av denne typen i mitt skap) Vi har Trollstigen som er et vakkert lite stykke Norge, og Trolltunga likeså. Vi har også Trollpikken! (Hvem i alle dager døpte det stedet??) Fra spede barndommen husker jeg Trollkrem som noe godt. Og så var det disse Tarm-Trolla da, de er jeg heller ikke spesielt glad i.

Min venninne, Monika, påstår fast og bestemt at det finnes mange slike muse-monster-troll!!!!

Så kan man med kjærlighet ,i blikk og stemme -  kalle sine barn for trollunger - det er jo bare nydelig. Når man virkelig tenker etter, så er det troll absolutt overalt! Hærlig tanke? Nei! For vi har noe som heter nett-troll! Jeg liker ikke nett-troll!

Direkte importert fra Wikipedia:

Troll er en samlebetegnelse for flere typer menneskeliknende vesener i nordisk folkediktning og eventyrtradisjon med røtter til norrøn mytologi. Både utseende og egenskaper varierer, men troll er oftest både farlige og dumme.

De siste 8 ordene.....Det er så sant som det er skrevet. Nå har jeg heldigvis ikke blitt angrepet av noen nett-troll, men det er vel bare spørsmål om tid? Nå har jeg ikke vandret så lenge i denne Blogge-verdenen, men du verden så mange nett-troll jeg allerede har sett. De florer i kommentarfeltet under innlegga (mine kommentarfelt er foreløpig nett-troll-frie)

Jada, jeg er også et troll (ingen kommentarer takk!) Men jeg er mer et sånt "Tenke- stygge -tanker -og -hold-fingra-fra-tastaturet" -troll. Jeg er på ingen måte konfliktsky, men hva er greia her? Hva gir det et typisk nett-troll av følelser å spre edder og galle på nett? Hvorfor fornærme de stakkars søte små trolla med slike budskap? Får de en god magefølelse? Bismak i troll-munnen sin?

Lurer på om disse nett-trolla våkner opp på morningen og tenker at i dag, jepp, i dag, skal jeg gjøre livet surt for noen og kanskje gleder seg ved tanken? Som tidligere nevnt, mine EDB-kunnskaper er begrensede, men jeg kan èn ting veldig godt. Nemlig det å scrolle! Leser jeg noe jeg ikke liker, ikke interesser meg for eller bare synes ble for dumt?( Ja, det hender jo det ) Da benytter jeg meg at denne scrolle-funksjonen. Dersom jeg finner et innlegg som jeg er dypt uenig i og føler en stor trang til å kommentere, så går det faktisk an å tenke seg om et par ganger før fingrene løper over tastaturet. Man kan kanskje lese innlegget èn gang til? Kan jo hende at jeg misforsto noe? (det hender det også) Og så var det dette med formuleringen. Det er mange måter å være uenig på, man bør ikke spre nett-troll-galle med store BOKSTAVER og et drøss med utropstegn!!!!

Jeg har så absolutt sansen for saklige diskusjoner, men diskusjoner med nett-troll holder jeg meg langt unna.

(Disse to er favoritt-trolla mine :)

Jeg innser at dette innlegget ikke kommer til å gjøre noe fra eller til. Nett-trolla har kommet for å bli. Og det verste er at det som regel er de eldste som er verst, i hvert fall av det jeg har observert. Det har blitt ropt høyt mange ganger, slike "Nett-troll-advarsler" og hvilke konsekvenser det får for de som blir angrepet. Barna våre lærer om dette på skolen. Men vi "eldre" har måttet oppdra oss selv i dette med nett-vett. Det gikk ikke så bra, gjorde det vel?

Noen ganger kommer det en blogg fra meg, litt sånn uten mål og mening, bare om tanker jeg sitter inne med. Da sliter jeg litt med å plassere det i en kategori. For noen "Bruk-huet" kategori finnes ikke her i bloggeverdenen. (Når man har skrevet et innlegg, så må man velge kategori fra en slik rullgardin-liste)

Jeg vet ikke, men kanskje jeg fikk et bittelite nett-troll til å tenke en bitteliten tanke nå?

Og kanskje er jeg også et nett-troll nå? Jeg mener, nå har jeg jo gått til angrep på nett-trolla???? Jeg har spredd edder og galle, men jeg har ingen bismak i munnen min.

Jeg HATER nett-troll !!!!!!!!!!!!!!!!!! Nei, ingen vond magefølelse heller gitt.

Hver eneste dag våkner jeg opp som et buste-troll og ligner mistenkelig på et Lykke-troll 😂

Hva slag troll er du?

Ønsker deg en fortr(o)yllende dag 😍

 

Ingen husmorpoeng til meg

Det skal ikke alltid være så lett. Som mor i huset ønsker man jo å tilfredsstille samtlige beboeres behov. Nååååå tenkte dere sikkert på noe helt annet...... men jeg prater om middagen. Den tid på dagen hvor alle er samlet, ihvertfall de som fortsatt har samme adresse. 

Her om dagen skulle mor forsøke på en ny middags-rett etter ønske fra far. Han hadde handlet inn og overlatt tilberedningen til mor. Har ikke noe imot det, for all del, men kan ikke garantere resultatet. Og resultater ble litt sånn seigt. Veldig seigt egentlig. Smaken var det ikke noe i veien med, eller jo, litt tamt, smakløst rett og slett. Men vi er nå optimister her i huset og bestemte oss for at retten hadde potensial. Må bare prøve igjen og absolutt ikke bruke samme fremgangsmåte som sist.

Den gjenværende poden i huset er relativt godt oppdratt. Litt selvskryt får jeg ta 👍 Han ble overraskende fort mett, matvrak som han er, takket pent for maten og forlot åstedet.

Dagen etter, mens han var på skolen, mottok jeg denne SMS fra ham:

Sjelden det kommer middagsønsker fra den kanten, altetende som han er, men nå hadde jeg tydeligvis utsatt tannreguleringen for mer enn hva jernbinderiet kunne tåle. Huff, stikker litt i mammahjertet da vettu ❤️😢

Nå står får-i-kålen, eller kål-i-får som vi kaller det her, (Far i huset mener nemlig det er flaut å lete etter kjøttet, så her er det mye kjøtt og litt mindre kål.) å putrer på ovnen. Lukten av bløt Marius genser sprer seg i hele huset og tenna svømmer i vann. Atter en veldig positiv ting med høsten :)

Ha en riktig god tirsdag alle sammen :)

 

 

 

Unnskyld? Kan jeg få snuse deg litt i rumpen?

Jaja, så sitter man her igjen da, i en god stressless med bena godt plassert på krakken. Jeg er ikke alene, men litt ensom likevel. Det er 5 stresslesser i rommet. Alle er okkupert. Så da sitter vi her da. 5 mennesker med ulike historier, men med samme behandling. 5 mennesker som på ulike måter prøver å få tida til å gå. Vi er koblet til slanger på stativ. Litt sånn el-bil lignende ladestasjoner. Jeg studere, litt i smug, hva de andre gjør. For selv om vi er 5 personer, koblet til 5 ladestasjoner, i et lite rom, så snakker vi ikke sammen. Alle er opptatt med sitt. Herren nærmest vinduet leser dagens VG.

Unggutten ved siden av ham sitter med propper i øra og trykker febrilsk på telefonen. Damen to plasser bort fra meg leser en pocketbok. Den eldre damen som sitter ved min side, hun har lent hodet bakover og lukket øynene. Jeg har med strikketøy, som vanlig.

Så da sitter vi der da, 5 fremmede mennesker, på et lite rom. Et og annet blikk utveksles og antydning til forsiktige smil. Vi har alle en historie. Men vi deler den ikke med hverandre. Unggutten med ørepropper er full-lada og kobles fra ladestasjonen. Plassen blir ikke stående tom veldig lenge. En voksen mann inntar plassen. Han har visst hjemmekontor. Sitter med PC på fanget og taster i vei. Eller kanskje han sjekker aksjekursen? Ikke vet jeg, for vi kommuniserer ikke, ikke på noe nivå.

Strikkepinnene klirrer og tankene og fantasiene løper løpsk. For vi prater ikke sammen. De eneste som prater er englene i hvitt. Damene på avdelingen som til stadighet lurer på om vi vil ha noe å drikke? Et pledd eller en pute kanskje? Går det bra? De smiler og kommer med kommentarer om været, morgentrafikken og annet relativt uvesentlig, men de snakker.

Det er ensomt å være syk. Det er ensomt, til tross for at vi sitter 5 mennesker i et lite rom, i hver vår gode stressless. Hvorfor? Hvorfor prater vi ikke sammen? Tenker de det samme som meg? Vi må ikke nødvendigvis prate om sykdom. Kan vi ikke prate om dagens VG, eller musikklister, pocetboken fra en genial forfatter og aksjekurser? Nei, vi gjør ikke det. Vi forsvinner inn i oss selv og det er tydeligvis mer enn nok. Det er vel sånn det skal være da? Ikke sant? Den eldre damen blir vekket fra dvalen da ladestasjonen annonserer full tank. Plassen blir straks okkupert av en dame på min egen alder. Når hun omsider er tilkoblet, tar hun opp telefonen og begynner å lese. Hva leser hun? Kanskje en blogg? Kanskje hun til og med leser min blogg? Hva vet jeg? For vi snakker ikke sammen.

Tenker litt på mine 2 hjertepoter der hjemme. Hva skjer når de møter fremmede individer av samme rase? Altså når en hund møter ukjent hund. Da knurres det litt, bjeffes litt og så skal det snuses både her og der. Hvis kjemien stemmer er det gjerne full lek eller en form for maktkamp. Ikke så viktig hvordan de gjør det, men de kommuniserer. Se for deg 5 fremmede hunder i et lite rom, plassert i hver sin lille krok. Ro og orden? Altså, det kunne ikke falle meg inn å snuse nabodamen i rumpen, det er ikke det, men en eller annen form for kommunikasjon? Men nei, vi sitter her, 5 mennesker (7 med de som var ferdig lada) i hver vår stressless i vår egen lille verden. Det er ensomt å være syk, selv om man er omgitt av mennesker i samme situasjon.

Vi oppdrar, eller dresserer, våre potebarn. Vi lærer dem å oppføre seg ute blant folk. Likevel lurer jeg  på om vi, menneskene, bør kunne lære noe av dem? Altså igjen, ikke snuse i rumpen, men det å møte andre, fremmede, med et åpent sinn og gi rom for kommunikasjon. Tenk om jeg, neste gang, kommer inn i dette Stressless- rommet, og finner 4 mennesker som er opptatt i sin egen verden, og utbryter høyt å tydelig: "HÆLLÆ, HVA SKER`A? GÅR DET BRA ELLER ??" Er redd at veien fra stressless-rommet til en annen avdeling muligens hadde blitt forkortet. Innlagt på psykeavd grunnet upassende sosial utagering?

Den ene engelen i hvitt, med sjokkrosa joggesko, legger en Post-it lapp på kneet mitt og gir meg tommelen opp. Svar fra innsendt FeCal-test (eller på godt norsk: bæsjeprøve)

Altså, der sitter vi da, 5 mennesker i tilnærmet samme situasjon. Alle er vi utstyrt med et snakketøy midt i trynet. Alle er vi utstyrt med et hull der bak. Men å snakke høyt om det? Err`u gæærn???? Så av hensyn til andres private bakhull og naturlige avfall, så får man en gla`nyhet på en Post-it lapp. Tankene går igjen til potebarna. Men det er klart, det blir i overkant! Ikke skal vel vi mennesker lukte på hverandres avfall. Men den gleden et potebarn klarer å utvise av å få lov til å gjøre nettopp dette er ganske fascinerende.  For dem er det et himmelrike og god grunn til ekte begeistring, for oss er det tabu!

Når jeg tenker etter, så er det faktisk ikke bare sine likesinnede som blir hilst med snusing og begeistring, en form for kommunikasjon. Jeg har vel bare blitt så vane med å få en bløt snute trykket inn, både der bak, i øret og andre steder, som kan avsløre hvor jeg har befunnet meg de siste 5 minuttene jeg har vært ute av syne. Og når katta kommer mjauende inn etter musejakt i nabolaget, skal det snuses igjen. Kommer det fremmedfolk på døra, blir de hilst med bjeffing - for det er viktig å markere - og hvis de blir sluppet inn så er det samme seremoni, det skal snuses og bli kjent. Kommunisering på et nivå vi mennesker ikke aner rekkevidden av. 

Det piper i min ladestasjon, jeg har full tank. Damen i hvitt kobler meg av og jeg kan forlate Stressless- rommet. Ingen blikk-kontakt eller avskjedsord til de andre. Sånn er det bare. Det er ensomt å stå til ladning. Gleder meg til å komme hjem å bli snust på.

#morbus #chron #sykdom #ensom #hund #infliximab

TUSEN TAKK

 

 

TUUUUUUSEN TAKK 😍😍😍

Jeg er hevde erklært som den blideste dama i mils omkrets 😂 Og det er bokstavelig talt 😂 Når man våkner opp i et fuktig telt, på en øde øy, går på jakt etter nett-forbindelse.... fant den på tuppen av kanoen 👍 Måtte jo få sjekka gårsdagens respons vettu 🙈 Mitt reisefølge, Irene, ble mildt sagt forskrekka når jeg gaula til 🙊😂 Kjære vårs, såååååå mange som har lest HUSMORPORNO 😂

Bare synd at jeg ikke har flere slike historier på lager , eller jo, det har jeg kanskje, men de kommer ikke i blogge-form 😂

Nå skal resten av helgen nytes i fuktig telt og smilet er kommet for å bli 😊

Ha en fortsatt nydelig helg ❤️

 

Foto: Irene Wold Aarbu

HUSMORPORNO

 Nei, det er ikke bilde av meg :) Hentet fra nett.

 

Dramatisk overskrift - og jeg vet det! Dette er gjort som en ADVARSEL da jeg vet at mine barn, foreldre og gode venner leser bloggen. Dere er herved advart. Dere kan stoppe å lese nå, eller selv ta konsekvensene for hvilke bilder dere vil sitte igjen med på netthinna 😂

KjæreSten min og jeg har vært gift noen år nå. Vi er vel begge ganske trauste og jordnære. Litt kjedelige rett og slett. Det er liksom en grense for hvor mye spenning man tåler når man er kommet såpass langt i livet og hverdagens alle krav og gjøremål er det det fokuseres på. 

Men så plutselig en dag, tidlig på høsten, for et par år siden, slo kreativiteten min inn. Den koblet seg på hardt og nådeløst og fikk konsekvenser jeg ikke kunne drømme om. Ekteskapet var inne i en periode på autopilot. Du vet, der du bare flyter med og den ene dagen er helt lik den forrige og den neste. Ikke noe galt med det, veldig behagelig, og littegranne kjedelig.

Hele denne historien er egentlig KjæreSten min sin skyld. Tidligere, samme år, ble vi introdusert for snap chat. Noe av det første han da sier er: "nå kan du jo sende meg bilde av kløfta". Litt usikker på om han mente det på tull, eller om det var forhåpninger bak utsagnet. Jeg tok ham ihvertfall på ordet og sendte ham bilde av Kløfta.

 

Han syntes egentlig ikke at det var så morsomt og han fikk et lite snev av furteleppe. Det var vel da mine kreative tanker begynte å jobbe. Så ble det som sagt høst og planen kunne iverksettes. KjæreSten min er en skogens sønn. Jeger og friluftsmenneske som mener at høsten er den desidert beste årstiden. Han elsker høsten og han elsker meg. Det skulle utnyttes! Planen var da altså at han skulle få en julekalender med 24 bilder av høsten og meg. Jeg skulle sende ham et bilde pr dag. God plan? Jeg syntes ihvertfall at det var genialt.

Så da var det bare å iverksette. Og nei, for dere som trodde at det skulle bli "rett opp og ned" eller muligens "sitte pent" bilder, dydig og som det sømmer seg i min alder....... feil! Her skulle ekteskapet piffes opp og gå fra autopilot til manuelt i rekordfart og 100 km/t. Klart at det kiler i magen av sånt. Jeg var litt stressa og nervøs, for Gurimalla, tenk om det kommer noen? Sjansen for det var relativt liten, da jeg befant meg ute i skogen, ikke langt fra hytta. Nevnte jeg kreativitet? Vel, jeg fant en fin åpen plass med masse høstfarger. Noe stativ hadde jeg ikke med, men gaffateip gjorde jobben. Jeg teipet mob.tlf, med gaffateip, på nærmeste tre. Satte på tidsinnstilling, løp 3 skritt og kasta meg ned i noe som skulle forestille en forførende og sexy stilling.

Etter gjentatte øvelser av dette slaget, hvor smerten over kvister i sideflesket og kongler i rumpen, ikke lot meg affisere, anså jeg at oppdraget var utført. Svett, sliten og med håret fullt av granbar, begynte jeg å utslette alle spor på aktivitetene. Jeg sukker lettet ut over at ingen har avslørt meg. Løsner gaffateipen og snur meg rundt........

 SMIL til det skjulte kamera !!

 

Er det mulig? Jeg frøs til is! Litt sånn " nær døden" følelse. Jeg er engasjert i KjæreSten min sitt jaktliv, for all del, men det er liksom ikke alle detaljer som fester seg. Jeg VISSTE jo at han hadde et par viltkameraer hengende i skogen bak hytta. Jeg visste bare ikke nøyaktig hvor......før nå! Og så hadde jeg fått med meg at det ene kamera hadde minnekort som han henter med javne mellomrom. Og det andre kamera? Kjære Gud i himmelen, la ikke dette være "det andre" kamera! Det "andre kamera" hadde nemlig noen finurlige innstillinger! Det sender bilder direkte på SMS til hans telefon. Og det stopper ikke der! Neida! Han kan legge inn flere telefonnummer. Du vet, til andre jaktkompiser. Ja, sånn at andre får se det rike dyrelivet vi har rundt hytteveggen! Genialt, ikke sant? Jeg er så lite teknisk som det går ann å bli. Men når man blir grepet av ren og skjær panikk, finnes det ikke en rasjonell tanke på mils omkrets. Jeg angrep både furu og viltkamera med skjelvende hysteriske hender.

Fikk løsnet kamera, beinfløy tilbake til hytta for å finne skrujern, slik at jeg fikk demontert dævelskapen. Smil til det skjulte kamera my ass! Jeg fikk tilslutt kontroll over pusten og fikk åpna boksen. Fant noe som kunne ligne et minnekort og nappa det ut. Jeg skrudde boksen sammen og gikk rolig og behersket ut i skogen igjen. Tror jeg fant riktig tre og noenlunde riktig vinkel og fikk festet det opp igjen. Så var det bare å vente på en eller annen form på reaksjon.

Dagen etter kom KjæreSten min på hytta. Dag 2 kommer han traskende inn med viltkamera under armen. Han benker seg til foran PC`n, full av forventning, for å se hva som har skjedd i skogen siden sist. Det var "mitt" kamera! Det kamera som IKKE sender SMS. Lykke 😊 Nåja, KjæreSten min åpner kamera og banner til. Han påkaller ham der nede, mens jeg sender en takk til ham der oppe. KjæreSten min er rimelig oppgitt over at han hadde glemt å sette i minnekort sist han hang ut viltkamera. Ja, sa jeg, det var skikkelig klønete av deg kjære ❤️

Smilet hans kom imidlertid på plass 1 desember og ble bare bredere og bredere for hver dag mot jul ❤️

Takk, KjæreSten min, for at du lot meg få dele denne historien, under tvil. Elsker deg ❤️

 

Til mine "fans" som ikke har egen blogg:

PS: jeg har holdt litt igjen dette med å publisere bloggen offisielt, du vet, sånn på fb og greier. Litt skummelt vettu 😂 Så derfor tenkte jeg å bruke DEG som et barometer nå. Leste du hele innlegget? Trakk du på smilebåndet og fikk kanskje "Gurimalla, tissa nesten på meg" følelse? Da er du i såfall hjertelig velkommen til å dele. Og det er enkelt, så enkelt at selv mor klarer det (ØY! Leste du innlegget mor? Skyld deg selv) Trykk på "del" og vipps så ligger det på fb-siden din. Genialt 😂 

Og hvis det nå har seg sånn da at du har lyst til å følge med videre på bloggen min, så kan du laste ned en App. (Herregud, det fins en App for alt) Mange av dere som leser har ikke egen blogg og da er det ikke bare bare dersom dere har EDB-kunnskaper på mitt nivå :( Hihi.

Last ned App som heter: https://www.bloglovin.com/ Du kan logge deg inn via FB, og søk opp bloggen min elskerminfiende.blogg.no. Og da skal du, etter planen, få et varsel hver gang denne dama har funnet på noe nytt å skrive....eh...blogge om :)

Ønsker dere en riktig god helg ❤️

 

#kjærlighet #ekteskap #romantikk #skjultkamera #viltkamera #flaut #husmorporno

 

Anbefaling

God formiddag. 😊 Velkommen til en ny dag i dette forunderlige blogge-univers.

Som nybegynner og amatør, er jeg fortsatt under opplæring og synes at alt er veldig spennende. Jeg har lært at det er viktig å fremheve seg selv og ikke henvise til andre bloggere, med mindre det er i negativ retning da. Og skal man få fart på sakene, altså oppmerksomhet rundt sin egen blogg, bør man vise pupper i forbindelse med en eller annen form for husarbeid. 

Nei, her kommer det ingen puppebilder, garantert! Jeg orker jo knapt nok å brette klesvasken eller tømme oppvaskmaskinen. Og skulle jeg orke det, så blir det ihvertfall med klær på. Og ingen er i nærheten, som regel, og kan ta bilder sv seansen 😜 

Ikke er jeg bare nybegynner i form av å skrive blogg, jeg har også akkurat begynt å lese blogger. Og, kjære vårs, her er det mye å velge mellom. Det blogges om absolutt alt. Mange følger "reglene" og blogger kun om ett tema og forbausende mange gjør som meg, blogger om alt og ingenting. Jeg synes det er det mest spennende. Det er de bloggene som gir meg mest og føles mest naturlig. Joda, jeg klikker meg inn på en og annen topp-blogger også, men det gir meg ikke så mye, blir mest av ren nyskjerrighet. Sånn, nå var jeg vel negativ da kanskje? Unnskyld, men det er nå sånn jeg føler det. 

I dagens innlegg skal jeg bryte en uskreven regel i bloggeverdenen. Jeg skal nemlig anbefale en blogger. Ikke bare det, jeg legger ved linken til bloggen hennes 😊

 

https://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&us_id=2005659

Jeg snubla tilfeldigvis over hennes blogg og har fulgt den videre. Den er rett og slett HYSTERISK morsom. Så totalt blottet for selvhøytidelighet. Alt er satt på spissen og hun skriver med et ordbruk en annen bare kan misunne og beundre. I tillegg kan dama tegne! 

Dette innlegget har jeg bevisst rettet til de av dere som plutselig begynte å lese blogger, den dagen jeg skrev mitt første innlegg. Til de av dere som har fått opplæring til å følge blogg via messenger og telefon. Til de av dere som ikke aner hvor dere skal lete etter en underholdende blogg. Fortvil ikke, bare trykk på linken og jeg garanterer underholdning på høyt nivå. 

Denne bloggen er ikke reklamebasert og jeg tjener ingenting på å dele dette. Jeg unner dere bare en god latter og fornøyelig lesning. Og det gir meg gleden av å bryte en regel 😂

i morgen, derimot, kommer det et innlegg fra meg dere vil rødme av. Ingen puppe-bilder der heller, men.....

Ha en aldeles faaaaaantastisk dag. Det får dere ihvertfall om dere leser dette: https://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&us_id=2005659

Laila

 

GUBBÆR OG FUGLEKASSER

Det er høst og da er det mye som skjer. Forrige helg var det dugnad i jaktlaget. Et nytt terreng er blitt tildelt og da skal man gjøre seg kjent. Det er ingen underdrivelse at jeg sliter litt med sånt. Mitt indre kompass har vært ute av drift siden jeg kom til verden! Jeg er en mester i å gå meg vill. Vet ikke hvor mange ganger KjæreSten min har ymtet innpå at det ikke er bare bikkjene i huset som hadde trengt GPS rundt halsen. Vel, nok om det . Greit med dugnad, da går vi i det minste i samla flokk. Jeg er veldig flink til å danne baktropp. Med et energinivå  under enhver kritikk og en kondis som matcher, så er baktroppen som skapt for meg.

Nytt terreng tilsier nye poster. Ikke vet jeg hva som er normalen i det ganske land, men vi markerer de forskjellige postene med nummererte fuglekasser.

Dette jaktlaget er også veldig for dette med IA eller IJL(inkluderende arbeidsliv /inkluderende JaktLiv) Er du ung og sprek så blir du "straffet" med poster lengst inne i skogen, og du må være nummeret inntil fjellgeit for å komme dit. Og så har vi det som kalles NAV-poster. Det er for de som er litt oppe i åra og er litt dårlig til bens. Jeg ønsker meg en NAV-post egentlig. Veldig tilrettelagt. 

Denne litt gråe lørdags-morgen legger vi i vei. Sekken er med og de 4-beinte logrer av glede. Det er ikke langt vi har gått før de første regndråpene faller. Straks etter oppsett av den første fuglekassa åpner himmelen seg. Noen av oss søker ly under ei pistrete furu mens de tøffeste trasker videre til neste post. Og, ja, jeg ble igjen under furua. Det å sitte å lytte til de "gamle gubbane" er utrolig fascinerende. "Hus'ær'u den gang i treogåtti?  Da hadde vi 18 æljær på kvota og det krydde ta'rem øveralt?" Bare det å høre på dialekta er underholdning i seg selv. Det skulle så absolutt ha blitt skrevet en bok om disse gubbane og alle jakthistoriene, på dialekt 😊

De tøffaste kommer omsider tilbake og vi vender nesa mot neste post. Og dermed så åpner himmelen seg, på vid gap! Det har regnet godt siste uka. Det er mye gjørme og vannhull langs traktorvei og sti.. Jeg kjenner jeg bekymrer meg litt for aldrende lårhalser og svake hjerter. Men gubbane har vært ute for det som er værre. "Hus'ær'u regnværet under jakta i firogåtti? Så jo'nte æljen på 4 meters hold" og sånn fortsetter det. Det surkler mellom tærne for hvert skritt jeg tar. Ullgenseren under regnjakke begynner å lukte bløt sau. Etter endt tur føles det som om jeg er bløt under huden. Fryser og hakker tenner. 2 bløte hunder, som lukter verre enn bløt sau, inn i bilen. Men vi er ikke ferdige. Det skal prekas og diskuteres. Og det er jaggu ikke lett å være ungdom (35-45 år) og komme med gode forslag. For :"sånn gjorde far min, og far hans før det igjen...osv" assosiasjoner til "den 7-far i huset" 😂

Men til tross for at man blir sliten, bløt og lukter sau, som for øvrig lukter det samme som 80-åras hjemmepermanenter, er det nå koselig likevel. Generasjoner møtes på tvers og praten går livlig over kaffekoppen. Yngstemannen vår skal på jakt "på ordentlig" for første gang i år, endelig gammel nok. Han har tidligere sittet sammen med bestefar på NAV-post. De to har prata om mye rart, må du tro. Og etter hva jeg har forstått, så blir det ingen endring på det i år. Gutten er stor og kan klare sjøl, men nei, må passe på bestefar.

Det finnes mange meninger om jakt. Og jeg er ikke ute etter å lage storm i en vannglass. Men når man ser det båndet som dannes mellom generasjonene, ute i skauen, under ei fuglekasse... Det er øyeblikk som blir husket med glede.

#friluft #jakt #dugnad #generasjoner

Hannhunder er som mannfolk flest

La meg få presentere mine 2 hjertepoter.. Trinse, elghund og tispe. Lucky, dachs og hannhund.

Jeg har en svært god og gammel venninne, ikke at hun er så gammel, men vi har kjent hverandre i nesten hele livet. Vi går en del tur sammen. Hun, Irene, synes det er så artig å dra på tur sammen med meg. Ikke det at jeg er spesielt morsom, men det skjer noe hver eneste gang. Noe helt uventet og absolutt ikke planlagt. Hun har nevnt dette ved et par anledninger og det værste er at hun har rett! Jeg forstår ikke dette. Jeg prøver jo å gjøre alt riktig og oppføre meg pent, men et eller annet glipper, hver gang! Ikke alltid det er morsomt der og da, men i ettertid kan vi som regel le av episoden 😂

Så skulle vi nå ut på tur da. En lørdag formiddag med strålende solskinn og godt humør. Sekken var pakka med snadder og snaskens, til to-og firbente. Vi ankommer avtalt plass, et godt stykke oppe i skogen. Fantastisk turterreng. De firbeinte slippes ut av bilen og får vimse fritt rundt bena på de tobeinte, mens sekk og annet utstyr pakkes ut. 

Kan du litt om hund og de forskjellige rasene? Og ikke minst litt om instinktene deres? Jeg har hatt jakthund siden 2001 og burde vite det meste om dette, med et stort trykk på BURDE! Plutselig, fra det ene øyeblikket til det neste, var Lucky forsvunnet. Desperat roping og full fokus på å innhente ham....og der forsvant Trinse. Så da sto vi der da. Bli på stedet hvil var det beste vi kunne komme på der og da. De går alltid tilbake i sine egne spor. Dette var heldigvis første helgen hvor båndtvangen var over, så de fikk ikke gjort noen større ugang med dyrerikets minste. De større, derimot, kunne se frem imot til en helaften på sprang. Og helt riktig, det tok ikke lange tida før vi hørte Lucky skrike til. Ja, han skriker, skikkelig feminint også. Litt snodig egentlig, for han tror egentlig at han er på størrelse med en schæfer. Normalt grov i kjeften og skikkelig bøs, men når han er på jakt, slår det feminine målet inn for full styrke. Lett å høre på målet at et rådyr var lokalisert. Og Lucky er en maskin i skauen. Full fokus og totalt døv for alt annet. Så da er det bare å vente. Trinse hverken hørte eller så vi noe mere til.

I 2 timer satt vi der! Jeg så i ettertid at ventetida var lang. Oppdaget at jeg hadde tatt ca 30 bilder av en bitteliten frosk! Vi besluttet oss omsider for å ta den planlagte turen. Hundeseng og annet velduftende ble lagt ut på bakken, i håp om at de ville slå seg til ro hvis de kom før oss.

Med litt vond magefølelse la vi i vei. Vi klarte å bruke 4 timer på ca 1 mil. Det er jo et kunsststykke i seg selv. Men 2 fotogale damer på tur....ja, alt måtte dokumenteres 😂 Vi kommer omsider tilbake til p-plassen. Jeg så fort at her hadde ingen hund vært. Til slutt måtte jeg krype til korset og ringe KjæreSten min. Hva gjør vi nå? Bli hvor dere er, vi kommer. En stor lettelse. De kom mannsterke og la ut på kjøretur i nabolaget, begrenset  med både vei og nabolag, men det var forsøket verdt. Så var det plystring med fløyta og skudd i lufta. Dernest en runde på søk i skogen. Til slutt måtte man bare innse at tålmodighet var eneste løsningen. Da hadde det blitt mørkt, veldig mørkt. P-plassen hadde på dette tidspunktet blitt forvandlet til en campingplass. 

Klokken 2 på natta kom Trinse ruslende tilbake. Lucky lå en time etter (se benlengden). At undertegnede var mildt sagt glad og lettet bør vel ikke nevnes. Og led av totalt underskudd på søvn!

Dagen etter finner jeg Lucky i denne posituren. Han er såååååå sliten. Bare det å gå over terskelen er et blodslit. 14 timer på rømmen, første gang etter båndtvang, var vel en liten overdrivelse for en gammel kropp? Han er 8 år gammel ❤️ De blikka han sendte meg rommet en stor bønn om medlidelse for denne støle kroppen. Stakkars stakkars meg. Og jeg lot meg lure. 

De har det ganske fritt, våre firbeinte. Står verandadøra oppe har de fri tilgang ut på verandaen og videre ut i hundegården. En port fører ut til resten av verden. Det hender at Trinse klarer å bryte seg ut, men ALDRI Lucky. Derfor begynte jeg å le når en nabo ringte å lurte på om jeg savnet en dachs. Haha, nei det gjør jeg ikke. Han ligger drøpp stille og pleier sitt legeme. Nei, det var definitivt ikke vår Lucky han hadde observert lenger nede i nabolaget. Men takk likevel, for at du sa ifra. Adjø adjø.

For ærlig talt, har du problemer med å hoppe opp i sofaen, så bryter du deg ikke ut å går på vifft i nabolaget? Gjør vi vel? Jo, det hadde Lucky gjort!

Jeg fant ham, blid og sååååå fornøyd på gårdsplassen der han var blitt observert.. Logrende hale og tunga slepende i bakken. Det er nemlig løpetid her i nabolaget!

 

#dachs

 

 

Alfabetmennesker

 

Hørte en kaffe-reklame på radioen nå. De har dannet en støttegruppe på FB for B-mennesker. Jeg måtte inn i se. Joda, over 10.000 følgere :) Gruppen ble opprettet 1 juni, så jeg henger visst litt etter. Mange artige innlegg og kommentarer. Kan ikke noe for det, men har litt sansen for sånt :)

Jada, jeg ser humoren i det og det er en genial reklame for kaffen. Kaffe ja. Det begynner å bli noen år siden jeg kunne nyte en kopp, uten at det fikk uante konsekvenser.  Nyt en kopp, tell til 3, unna vei og nåde den som var på nærmeste sanitære anlegg 😂 Morbus Chron på sitt aller artigste 😜

Men, tilbake til start. Altså vi skal nå absolutt havne i en bås, uansett hva det gjelder. Jeg liker meg ikke i bås. Jeg vil være unik. Men av en eller annen merkelig grunn blir jeg alltid tjora fast i en passende, eller upassende, bås. Og der blir man gjerne stående. Ihvertfall hvis det er noen andre som har satt deg der. Men dette med alfabetmennske, tenkte jeg, der har jeg vært innom de fleste kategorier. Jeg er rastløs av natur og har ikke alltid fulgt "normalen".

Ungdomsåra var jeg et utprega B-menneske.. det er ihvertfall normalt i den alderen, så jeg starta bra 😊 Så ble jeg litt mer voksen og ansvarsbevisst. Da tvang jeg meg ut av B-båsen og over i kategori A. Men der var jeg ikke så godt tjora fast, i den A-båsen, og var noe ustabil. Har hatt noen jobbsituasjonen som har medført skiftordning. All ære til de som jobber fast på skift . Jeg er nå gift med et slikt vesen og skjønner ikke hvordan han klarer det ❤️Her snakker vi full selvdisiplin og jernvilje! For det å snu døgnet er rett og slett vanskelig. Så mitt opphold i C-båsen ble noe turbulent. Du vet, det er der det er full fart, til alle døgnets tider og søvn var oppskrytt.

Men nå da? Jeg er kronisk trøtt og sliten 24/7 som følge av sykdom og/eller behandling. Kan fint sove i 12-14 timer i døgnet, til alle døgnets tider, når som helst og hvor som helst. Det finnes vel ikke  en alfabetbås for det? For jeg er jo unik, ikke sant? Må vel over i dyreriket og knakke på båsen til dovendyret da vel?

Men etter et kjapt Googlesøk ble det nok en nedtur. Hei, jeg heter Laila og jeg er et D-menneske. Velkommen til min bås!

Fant ingen opplysninger om E-mennesker, men det kommer nok 😊 

Sov godt. 

#søvn #morbus #chron #bås

 

Hei! Vil du se tarmen min?

Hvordan har du det? Det spørsmålet bør du ikke stille hvis du ikke ønsker et ærlig svar. I hvert fall fra meg. Når man er sykemeldt, så er det gjerne en grunn til det. Jeg har Morbus Chron. Nei, det er det ingen som ser. Det står ikke skrevet i panna mi. Ei heller har jeg noe så snasent som en gips å vise frem. Ingenting håndgripelig. Det er ikke bare å si: "Hei, vil du se tarmen min?" Eller som den situasjonen jeg er i nå: "Hei, vil du se overskuddet og energien min?" Usynlige sykdommer er noe dritt sånn sett. I min situasjon mener jeg det bokstavelig!

Når jeg en sjelden gang må ut blant folk, så kommer spørsmålet om hvordan jeg har det. Og jeg forstår fort om det er oppriktig interesse i spørsmålet eller om det er litt mer overflatisk. Kategori 1 "Hællæ, ossen går`e`a?" Da er svaret som oftest "Jo takk, det rusler og går" og da er vi som regel ferdig prata. Så har vi de som spør litt mer oppriktig, kategori 2.

-hei, hvordan går det med deg?- Svarer jeg :"Ikke så bra egentlig, det er en grunn til at jeg er sykemeldt" Da er vi som regel også ferdig snakka. Og så har vi de nære og kjære, de som virkelig, virkelig bryr seg, kategori 3. De som stikker innom. De som ringer eller kontakter meg via andre sosiale medier. De får så mye svar de gidder å høre. Det blir mye dritt-prat liksom.

En annen ting som jeg har hengt meg litt opp i. Når du vet at et menneske er sykt, sykemeldt eller har en tøff periode: Ikke still spørsmålet over frysedisken på Kiwi eller i andre situasjoner hvor det er ører overalt. Vis litt hensyn. Vil du virkelig vite hvordan jeg har det? Ta kontakt privat. På den annen side: Tilhører du kategori 1, så spiller det egentlig ingen rolle.

Kategori 3 er egentlig de som er mest slitsomme å omgås. Jeg sier det av kjærlighet. De bryr seg om meg og prøver virkelig å forstå min situasjon. Det medfører mange og lange forklaringer fra min side. Det er utrolig hvor slitsom det kan være å snakke om seg selv og egne plager. Jeg er lite rutinert med å legge ut om sånt. Det er dette med tabu. Man snakker ikke om luftplager og avføring. Magekramper og kvalme er innafor, men ikke bæsjen. Den snakker man om når man har spedbarn eller med gamle tante Olga på sykehjemmet.

Mest av alt har jeg lyst til å skrike ut til verden i protest over dette! Men da blir det mentalsykehuset neste.

Jeg har en svært god venninne som har tilnærmet samme diagnose som meg. Det er befriende å omgås henne. Alt blir så naturlig. Som da vi hadde sittet en god stund i sofaen og hun utbryter: "Nei, skal vi gå på verandaen å ta en promp a?" :) :)

Fortsett å bry deg, for all del, men vær litt kritisk til HVOR du bryr deg.

Neste innlegg kommer til mandag kl 8:15 😊 God helg ❤️

#morbus #chron #bryseg #hensyn

 

 

 

Professor Adrian, kjære sønn, hvilken planet kom du fra?

Bilde fra Omaha Beach, Professor Adrian.

Som mødre flest er man opptatt at ens avkom skal få utvikle seg og dyrke sine interesser. Vår yngste sønn er nå blitt 16 år. Han har mange interesser, men det som preger ham mest, er historie. 2 verdenskrig er en absolutt favoritt. Hvor han har det fra, vites ikke. Det er fortsatt et stort mysterium. Det som er et faktum er at han ikke har det fra sine foreldre.

Notat fra mars,2015

En helt vanlig kveld i heimen og en helt normal samtale??? Foreldre blir ofte i overkant stolte av sitt avkom. Noen ganger blir man likevel litt satt ut over hva en snart 14 år gammel sønn har oppe i hodet sitt.. Døm selv 😀

"Adrian, hvis du kunne få velge et sted i Europa vi skulle reise til... Hvor og hvorfor dit??

 "Frankrike! Paris for å se Eiffeltårnet som jeg ikke helt vet hva symboliserer, men jeg vet at tårnet som er der i dag er tårn nr 2, for det første tårnet ble revet under 2 verdenskrig! Og så ville jeg dratt videre til Versailles, for det er bare 4 km...eller var det mil(?) unna. For jeg vil se slottet til kong Ludvig 6 der halve slottet er av gull."
Mor og far  veksler blikk, lettere sjokkert, og spør hvordan han kan vite avstand mellom plassene. Gutten himler med øya og forklarer videre:

" jo fordi at under den franske revolusjonen så gikk damene fra Paris til Versailles, og da er det jo ikke langt, for å protestere mot det franske styret, var sånn enevelde vettu, men fler av kvinnene var egentlig menn som hadde kledd seg ut fordi de ville drepe dronningen, som egentlig var fra Østerrike. Og ho, dronninga altså, sa verdens dummeste ord, når kvinnene klaget over deres fattigdom: hvis dere ikke har brød, hvorfor spiser dere ikke kaker??......

Vi, de målløse foreldra, har ikke sjekket fakta, men noe sier oss at gutten ikke er helt på bærtur... Har vi lov til å bli lite grann imponert??

Reiseruta ble planlagt av 2x14 år gamle litt i overkant interessert i historie, Adrian og Mathias.

1:Panthon museum. 2:notre dame. 3:Louvre museum. 4:Tuiles garden.5:Place de la Concorede. 6:Arc de Triomphe. 7:Eiffeltårnet. 8: Sacre-cæur. 9:palace of Versailles. 10: Omaha Beach. 

Så da dro vi da. Gutta foran med kart, mor og far etter med lommeboka. hehe :) Vi rakk hele den planlagte reiseruta og litt til. Jeg er imponert over all den historiekunnskapen disse gutta utvekslet og underviste oss voksene i.

Når man assosierer de mest fantastiske kunstverk med godboka skrevet av Dan Brown...  For ikke å snakke om goingen Quasimodo i Disneys fantasi... Nåja, skal innrømme at det var en viss ærefrykt jeg følte. Skulle ønske jeg visste mer om kunst... Uansett så var det en helt fantastisk opplevelse, ALT SAMMEN 😀 Man skulle altså bli godt voksen før man selv fikk oppleve det man har hørt og lest. Takk for det, professor Adrian, kjære sønn.

Bilde av meg og KjæreSten min.

Mye glede fra disse barna våre :) Fant også et notat fra september 2015:

Noen bruker vitsebok og andre søker morsomheter på nett, men vi? Vi har en Adrian 😘😀 "mamma? Har noen beskyldt deg for å ha en smittende latter noen gang?" vi begynner der og jeg venter spent på fortsettelsen.... " mamma, i dag måtte jeg gå på gangen, for lærær'n orka ikke ha meg i klasserommet!" jeg setter streng-mamma-blikket på gutten! "jo fordi, i dag skulle jo Erna komme på besøk. Og sånn en time før hun skulle komme, så hørte vi et stort DUNK utenfra...det var stille i klasserommet og da bare datt det ut av meg: oj, har Erna kommet alt? Og så ble det litt fnising, og jeg begynte å le og klarte ikke å stoppe og da lo resten av klassen... Lærær'n også! Også fikk lærær'n hiksta fram at jeg måtte gå på gangen og puste med magen" God helg 😂😂😂 og pust med magen 😂 Det går bra.

Nå skrev jeg meg bort igjen............

Historier har som kjent lett for å gjenta seg. Han fikk det samme reise-spørsmålet i år. Da ble svaret: Polen, Auschwitz. Dette var et av 3 reisevalg de hadde for skoletur i 10-klasse. Det ble nedstemt til Adrian`s store fortvilelse.

Så da la vi ut på nok en historisk ferietur. Man skal være rimelig tykk-hudet for å ikke sette følelsene i sving ved et slikt besøk. Det var sterkt! Det gjorde inntrykk. Så mange skjebner. Så trist, så vondt. Og oppe i all elendigheten de hadde på konsentrasjonsleiren, så klarte, mange av de, likevel å holde både mot og humør oppe. Vi fikk høre mange gripende historier. Dette bør alle få oppleve en gang i livet.

Jeg tenker at jeg er ekstremt heldig som har en professor Adrian til sønn. En sønn som drar oss med på steder vi ikke hadde besøkt uten hans interesse for historie. Tusen takk Adrian ❤️❤️❤️

PS: Jeg har fått tillatelse av Adrian til å legge ut bilder av ham som allerede er på FB mm :)

#krig #historie

Naturens eget mesterverk

Når man har en kronisk sykdom blir man ofte sliten. Sliten av seg selv og sliten av at de rundt blir slitene. Og sliten av å være sliten. Sånn, det var dagens klagestorm.

Når jeg nå en gang trenger pause fra alt og alle, så rømmer jeg til hytta. Vi har en bitteliten hytte ca 40 min kjøretid hjemmefra. Langt inne i skogen. Skuldrene senker seg og roen inntar legemet. Jeg blir jo ikke mindre syk av å være der, men man kan være syk på en litt annen måte. Logikken lenge leve. Men vi har nå utviklet et ordtak som gjelden for denne plassen: "Er`e så nøye a? Er på hytta jo :) " Der utvikler vi kronisk sovesveis (Vel, jeg gjør ihvertfall det. Mange år siden KjæreSten min hadde hår på huet) Vi daffer rundt i utslitte joggebukser og sokker i sandaler er lov. Vi spiser når vi er sultene og ikke etter klokka. Vi rydder og vasker når vi gidder. Vi tar gjerne i mot besøk, men ingen panikkrydding når de kommer. Her får alle ta det som det er. De får finne frem kaffekoppen selv og innrette seg etter eget ønske. Det fine er at de som har vært der èn gang, kommer ofte igjen. Fantastisk. Vi har klart å lage et pusterom, ikke bare for oss selv, men også for de rundt oss. Kan man be om mer?

Fotografering har alltid ligget mitt hjerte nær. Har tatt mengder! Men som jeg skrev i mitt første innlegg, så har livet mitt vært sterkt preget av tempo. Det har også vist seg på bildene. Har liksom aldri hatt tid til å nyte øyeblikkene,til å sette seg skikkelig inn i fotograferingens verden. Fort fort fort! Se, opplev, knips og gå videre til neste. Så mye å gjøre, så mange plasser å være.......Har egentlig ikke skjønt dette før nå.

Men tilbake til utgangspunktet (jeg har en tendens til å skrive meg bort) Jeg dro til hytta og levde hyttelivet helt for meg selv. Jeg går turer, når jeg orker og jeg padler når jeg orker. Fotoapparatet er med. Jeg elsker naturbilder og ønsker å utvikle meg i den kategorien. Men man setter seg gjerne litt høye mål her i livet. F.eks så er jeg medlem i en naturbilde-side på FB. De bildene tar helt pusten fra en stakkars amatør. Men jeg ser på bildene og prøver å lære. Denne FB-siden har over 24.000 medlemmer. Et riktig godt bilde mottar sjelden mer enn 4-500 likes og kommentarer. Ser ofte at bilder som jeg synes er bra, får 20-30 likes. Det er høy standard med andre ord. Og det å være amatør med dårlig tid er ikke noe godt utgangspunkt til å legge ut bilder der. Se der ja, nå skrev jeg meg bort igjen!

Jeg rusler rundt i skogen med kamera og tar bilder helt ukritisk. Alt er jo så forbanna vakkert, spesielt nå når det nærmer seg høsten. Fornøyd med dagens fangst returnerer jeg til hytta. Det er tidlig morgen og det har regnet på natten. Solstrålene er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Og da ser jeg det. Jeg virkelig ser det. Gurimalla så vakkert! Rett på utsiden av hytta har jeg naturens eget mesterverk. Og det er mange av dem! Petter edderkopp har virkelig vært energisk. Jeg blir stående, først å måpe, så bare beundrende.

Så er det frem med #fotoapparatet og knipser. Det regelrett kiler i magen. For et syn. Jeg studerer hvert eneste mesterverk nøye. Jeg nyter. Jeg forsvinner fra verden. Magisk! Jeg fotograferer fra vinkler jeg ikke trodde at kroppen min ville klare. Jeg inntar de mest u-sexy posisjoner. Jeg kryper og åler meg langs bakken. Jeg blir bløt og møkkete. Men hallo? Det er verdt det. Ved denne åpenbaringen glemmer jeg alt inkludert sykdom og begrensninger. Det er bare vakkert vakkert vakkert!

Etter en drøy time anså jeg det for å være bra. Jeg ser igjennom bildene (husker med gru den gang digitalt ikke fantes.....Rull på 24 bilder, vent 14 dager så får du bildene i posten) og sletter og sparer. Koser meg på høyt nivå. Tenker på dette med jaget etter de store, fantastiske øyeblikkene å ta bilde av. Men hei, de er der hele tiden. Rett foran oss. Det å måtte sette ned tempoet, som en følge av sykdom, har ført noe positivt med seg. Sykdommen som jeg elsker å hate har gitt meg noe. En, i den store sammenhengen, bitteliten ting: muligheten til å nyte naturens eget mesterverk. Tusen takk Petter, for at du lot meg oppleve dette.

Jeg ble så fornøyd med et av bildene at jeg dristet meg til å legge det ut på nevnte FB side. Det føltes skremmende sammenlignet med de bildene som allerede er der. Nivå høyt husker dere? Men trur du ikke jaggu jeg fikk respons?? I skrivende stund nærmer det seg 300 likes og flotte kommentarer. Det er rått!

Ta vare på øyeblikkene, store og små. De kommer mest sannsynlig ikke tilbake.

 

#Nikon #Morbus Chron

 

 

Blogge? Jeg?


At man i godt voksen alder hiver seg på huet ut i bloggeverden, det er skummelt. Jeg vet, bokstavelig talt, ikke hvor jeg skal begynne.

Hei? Er det noen der ute? Hihi 😊

Altså, jeg tilhører den generasjonen som hadde EDB som valgfag, 1 time i uka, på ungdomsskolen. Mine barn aner ikke hva jeg snakker om når #EDB blir nevnt. De bare glor med store øyne og jeg ser dinosaurus-assosiasjonene i blikket deres. 

I voksen alder har det vært tvingende nødvendig å lære seg det grunnleggende. Ikke mulig å få en jobb i dag uten å kunne litt EDB 😂 Så jeg er ikke helt uvitende. Men det skal sies at det har vært deilig med store barn i hus. Være seg mor trenger hjelp med innstillinger på mob.tlf eller PC. Tusen takk, barna mine ❤️

Men dette med blogging har jeg gitt meg rakker'n på at jeg skal klare selv. Så dette er den spede begynnelse. Jeg ønsker meg lykke til. 

Så hva fikk meg til å gjøre dette?

Jo, jeg har medfødt skrivekløe og munndiar'e. Det er da en god begynnelse? Livet mitt, så langt, har vært preget av et relativt høyt tempo. Noen, ganske få, bråstopper har det blitt ila åra. De har imidlertid vært kortvarige. Jeg har kunnet se frem mot høyt tempo igjen og rast videre. Men denne gangen må jeg visst smøre meg med tålmodighet. Og tro meg, tålmodig har jeg ALDRI vært!

Jeg ble sykemeldt i mai 2017. Det er nå drøyt 3 måneder siden. Det er nok hovedgrunnen til denne blogg-greia. Må ha noe å fylle dagene med. Om det blir meningsfullt, til hjelp for meg eller andre, nei det aner jeg ikke. 

Jeg har ihvertfall brukt den siste uka til å lese blogger. Og ikke minst sugd til meg alt av tips. Jeg vet, at jeg allerede før oppstart, har brutt alle regler. Det med god layout? Nei, det får komme senere. Brukte en time bare på å finne ut hvordan jeg starter et innlegg. Så var det tema? Jeg kan aldri i verden klare å holde meg til ett tema. Skal hele bloggen min handle om sykdom? Eller barn? Hunder? Håndarbeid, husarbeid, friluft, fotografering osv? Det kan jeg si med en gang: denne bloggen blir fullt av alt. Hvorfor ikke? Livet mitt består ikke utelukkende av 'en ting. 

Og så var det dette med et navn på bloggen. Hvert eneste gode forslag jeg hadde, det hadde noen hatt fra før. Ikke så rart, egentlig, når det begynte å gå opp for meg hvor mange som blogger. Kjære vårs, det er jo et helt univers med bloggere. Men altså, navnet "Elskerminfiende" Jeg måtte virkelig gå inn i meg selv, grave dypt. Jeg googlet det. Topp-treffa var Herodes Falsk og Bibelsitater. Her snakker vi ytterpunkter. Jeg er ikke tilhenger av noen av de nevnte, men det fikk meg til å tenke. Dypt! Der har vi motsetninger, og det er jeg full av. Så var det sykdommen min! Jeg hater den! Samtidig er det en del av meg. En alt for stor del av livet mitt. Og man skal vel holde sine fiender nær? Ikke sant?

se der ja, nå har jeg virkelig fått blod på tann. Dette var da ikke farlig? Neida, det går bra. Nå skal vi se om jeg ikke får sendt skriveriene ut i verden også. Kanskje noen til og med leser det? Spennende.

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017
Laila Wang

Laila Wang

44, Halden

Har nå blitt ei godt voksen dame jeg da. Jeg lever med Morbus Chron, men jeg vil likevel forsøke å blogge om ting jeg gjør og opplever til TROSS for denne sykdommen. Ikke fokusere så alt for mye på hva jeg IKKE kan gjøre. Med åra har jeg pådratt meg en drøss med interesser, så det eneste jeg kan love er at denne bloggen ikke blir ensidig. Jeg vil skrive om alt. Fortid, nåtid og litt om fremtiden. Sykdommen er der, men den skal ikke få styre livet mitt!!!! Målet er 3-4 blogger hver uke med sterkt varierende innhold. Følg meg gjerne på Instagram Lerw73

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits