Naturens eget mesterverk

Når man har en kronisk sykdom blir man ofte sliten. Sliten av seg selv og sliten av at de rundt blir slitene. Og sliten av å være sliten. Sånn, det var dagens klagestorm.

Når jeg nå en gang trenger pause fra alt og alle, så rømmer jeg til hytta. Vi har en bitteliten hytte ca 40 min kjøretid hjemmefra. Langt inne i skogen. Skuldrene senker seg og roen inntar legemet. Jeg blir jo ikke mindre syk av å være der, men man kan være syk på en litt annen måte. Logikken lenge leve. Men vi har nå utviklet et ordtak som gjelden for denne plassen: "Er`e så nøye a? Er på hytta jo :) " Der utvikler vi kronisk sovesveis (Vel, jeg gjør ihvertfall det. Mange år siden KjæreSten min hadde hår på huet) Vi daffer rundt i utslitte joggebukser og sokker i sandaler er lov. Vi spiser når vi er sultene og ikke etter klokka. Vi rydder og vasker når vi gidder. Vi tar gjerne i mot besøk, men ingen panikkrydding når de kommer. Her får alle ta det som det er. De får finne frem kaffekoppen selv og innrette seg etter eget ønske. Det fine er at de som har vært der èn gang, kommer ofte igjen. Fantastisk. Vi har klart å lage et pusterom, ikke bare for oss selv, men også for de rundt oss. Kan man be om mer?

Fotografering har alltid ligget mitt hjerte nær. Har tatt mengder! Men som jeg skrev i mitt første innlegg, så har livet mitt vært sterkt preget av tempo. Det har også vist seg på bildene. Har liksom aldri hatt tid til å nyte øyeblikkene,til å sette seg skikkelig inn i fotograferingens verden. Fort fort fort! Se, opplev, knips og gå videre til neste. Så mye å gjøre, så mange plasser å være.......Har egentlig ikke skjønt dette før nå.

Men tilbake til utgangspunktet (jeg har en tendens til å skrive meg bort) Jeg dro til hytta og levde hyttelivet helt for meg selv. Jeg går turer, når jeg orker og jeg padler når jeg orker. Fotoapparatet er med. Jeg elsker naturbilder og ønsker å utvikle meg i den kategorien. Men man setter seg gjerne litt høye mål her i livet. F.eks så er jeg medlem i en naturbilde-side på FB. De bildene tar helt pusten fra en stakkars amatør. Men jeg ser på bildene og prøver å lære. Denne FB-siden har over 24.000 medlemmer. Et riktig godt bilde mottar sjelden mer enn 4-500 likes og kommentarer. Ser ofte at bilder som jeg synes er bra, får 20-30 likes. Det er høy standard med andre ord. Og det å være amatør med dårlig tid er ikke noe godt utgangspunkt til å legge ut bilder der. Se der ja, nå skrev jeg meg bort igjen!

Jeg rusler rundt i skogen med kamera og tar bilder helt ukritisk. Alt er jo så forbanna vakkert, spesielt nå når det nærmer seg høsten. Fornøyd med dagens fangst returnerer jeg til hytta. Det er tidlig morgen og det har regnet på natten. Solstrålene er i ferd med å bryte igjennom skylaget. Og da ser jeg det. Jeg virkelig ser det. Gurimalla så vakkert! Rett på utsiden av hytta har jeg naturens eget mesterverk. Og det er mange av dem! Petter edderkopp har virkelig vært energisk. Jeg blir stående, først å måpe, så bare beundrende.

Så er det frem med #fotoapparatet og knipser. Det regelrett kiler i magen. For et syn. Jeg studerer hvert eneste mesterverk nøye. Jeg nyter. Jeg forsvinner fra verden. Magisk! Jeg fotograferer fra vinkler jeg ikke trodde at kroppen min ville klare. Jeg inntar de mest u-sexy posisjoner. Jeg kryper og åler meg langs bakken. Jeg blir bløt og møkkete. Men hallo? Det er verdt det. Ved denne åpenbaringen glemmer jeg alt inkludert sykdom og begrensninger. Det er bare vakkert vakkert vakkert!

Etter en drøy time anså jeg det for å være bra. Jeg ser igjennom bildene (husker med gru den gang digitalt ikke fantes.....Rull på 24 bilder, vent 14 dager så får du bildene i posten) og sletter og sparer. Koser meg på høyt nivå. Tenker på dette med jaget etter de store, fantastiske øyeblikkene å ta bilde av. Men hei, de er der hele tiden. Rett foran oss. Det å måtte sette ned tempoet, som en følge av sykdom, har ført noe positivt med seg. Sykdommen som jeg elsker å hate har gitt meg noe. En, i den store sammenhengen, bitteliten ting: muligheten til å nyte naturens eget mesterverk. Tusen takk Petter, for at du lot meg oppleve dette.

Jeg ble så fornøyd med et av bildene at jeg dristet meg til å legge det ut på nevnte FB side. Det føltes skremmende sammenlignet med de bildene som allerede er der. Nivå høyt husker dere? Men trur du ikke jaggu jeg fikk respons?? I skrivende stund nærmer det seg 300 likes og flotte kommentarer. Det er rått!

Ta vare på øyeblikkene, store og små. De kommer mest sannsynlig ikke tilbake.

 

#Nikon #Morbus Chron

 

 

3 kommentarer

sisselgu

09.09.2017 kl.08:55

Vakkert og ett mesterverk uten like ta vare på små øyeblikk og lev :)

Hva skal du bruke dagen til i dag ?

Dagens innlegg Å være kreativ er ute på bloggen vil du lese .

Ha en super Lørdag

Fra Sissel

Laila Wang

09.09.2017 kl.16:17

sisselgu: Takk for det ?? Dagen er blitt brukt i skogen. Dugnad. Kommer eget innlegg på det, må bare tørke noen dager først. Hehe. Leser gjerne blogger om kreativitet ??

sisselgu

10.09.2017 kl.23:46

Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

Laila Wang

Laila Wang

44, Halden

Har nå blitt ei godt voksen dame jeg da. Jeg lever med Morbus Chron, men jeg vil likevel forsøke å blogge om ting jeg gjør og opplever til TROSS for denne sykdommen. Ikke fokusere så alt for mye på hva jeg IKKE kan gjøre. Med åra har jeg pådratt meg en drøss med interesser, så det eneste jeg kan love er at denne bloggen ikke blir ensidig. Jeg vil skrive om alt. Fortid, nåtid og litt om fremtiden. Sykdommen er der, men den skal ikke få styre livet mitt!!!! Målet er 3-4 blogger hver uke med sterkt varierende innhold. Følg meg gjerne på Instagram Lerw73

Kategorier

Arkiv

hits