Hei! Vil du se tarmen min?

Hvordan har du det? Det spørsmålet bør du ikke stille hvis du ikke ønsker et ærlig svar. I hvert fall fra meg. Når man er sykemeldt, så er det gjerne en grunn til det. Jeg har Morbus Chron. Nei, det er det ingen som ser. Det står ikke skrevet i panna mi. Ei heller har jeg noe så snasent som en gips å vise frem. Ingenting håndgripelig. Det er ikke bare å si: "Hei, vil du se tarmen min?" Eller som den situasjonen jeg er i nå: "Hei, vil du se overskuddet og energien min?" Usynlige sykdommer er noe dritt sånn sett. I min situasjon mener jeg det bokstavelig!

Når jeg en sjelden gang må ut blant folk, så kommer spørsmålet om hvordan jeg har det. Og jeg forstår fort om det er oppriktig interesse i spørsmålet eller om det er litt mer overflatisk. Kategori 1 "Hællæ, ossen går`e`a?" Da er svaret som oftest "Jo takk, det rusler og går" og da er vi som regel ferdig prata. Så har vi de som spør litt mer oppriktig, kategori 2.

-hei, hvordan går det med deg?- Svarer jeg :"Ikke så bra egentlig, det er en grunn til at jeg er sykemeldt" Da er vi som regel også ferdig snakka. Og så har vi de nære og kjære, de som virkelig, virkelig bryr seg, kategori 3. De som stikker innom. De som ringer eller kontakter meg via andre sosiale medier. De får så mye svar de gidder å høre. Det blir mye dritt-prat liksom.

En annen ting som jeg har hengt meg litt opp i. Når du vet at et menneske er sykt, sykemeldt eller har en tøff periode: Ikke still spørsmålet over frysedisken på Kiwi eller i andre situasjoner hvor det er ører overalt. Vis litt hensyn. Vil du virkelig vite hvordan jeg har det? Ta kontakt privat. På den annen side: Tilhører du kategori 1, så spiller det egentlig ingen rolle.

Kategori 3 er egentlig de som er mest slitsomme å omgås. Jeg sier det av kjærlighet. De bryr seg om meg og prøver virkelig å forstå min situasjon. Det medfører mange og lange forklaringer fra min side. Det er utrolig hvor slitsom det kan være å snakke om seg selv og egne plager. Jeg er lite rutinert med å legge ut om sånt. Det er dette med tabu. Man snakker ikke om luftplager og avføring. Magekramper og kvalme er innafor, men ikke bæsjen. Den snakker man om når man har spedbarn eller med gamle tante Olga på sykehjemmet.

Mest av alt har jeg lyst til å skrike ut til verden i protest over dette! Men da blir det mentalsykehuset neste.

Jeg har en svært god venninne som har tilnærmet samme diagnose som meg. Det er befriende å omgås henne. Alt blir så naturlig. Som da vi hadde sittet en god stund i sofaen og hun utbryter: "Nei, skal vi gå på verandaen å ta en promp a?" :) :)

Fortsett å bry deg, for all del, men vær litt kritisk til HVOR du bryr deg.

Neste innlegg kommer til mandag kl 8:15 😊 God helg ❤️

#morbus #chron #bryseg #hensyn

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Laila Wang

Laila Wang

44, Halden

Har nå blitt ei godt voksen dame jeg da. Jeg lever med Morbus Chron, men jeg vil likevel forsøke å blogge om ting jeg gjør og opplever til TROSS for denne sykdommen. Ikke fokusere så alt for mye på hva jeg IKKE kan gjøre. Med åra har jeg pådratt meg en drøss med interesser, så det eneste jeg kan love er at denne bloggen ikke blir ensidig. Jeg vil skrive om alt. Fortid, nåtid og litt om fremtiden. Sykdommen er der, men den skal ikke få styre livet mitt!!!! Målet er 3-4 blogger hver uke med sterkt varierende innhold. Følg meg gjerne på Instagram Lerw73

Kategorier

Arkiv

hits